Texas Chainsaw Massacre 2 (1986)

texas_chainsaw_massacre_two

The buzz is back

Jeg husker godt den første gangen jeg så Texas Chainsaw Massacre 2 (kaller den TCM2 videre) –  lørdag den 16. mars i 1996 (takk, google). Jeg vet datoen fordi vi i vennegjengen satt oppe til langt på nattmårran og venta på kampen mellom Mike Tyson og Frank Bruno (omkampen, for de som måtte være interessert). Kampen gikk live på TV 1000 via piratdekoder, men før den tid satt vi og pilsa til halvsladda svensk porno og ja – TCM2.

Jeg kan ikke si jeg husker mye av kampen – Tyson vant jo, selvsagt – men filmen? Den husker jeg godt. Jeg hadde ikke sett den originale Texas Chainsaw Massacre, så jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente meg, men jeg ble positivt overrasket, og ikke minst overveldet av en film dynket i ren, pur gærnskap.

tumblr_m6nrhgljt41qclzbio1_500

Ingen oppskriftsmessig oppfølger

TCM2 foregår noen år etter massakren i originalfilmen. Kannibalfamilien Sawyer er fortsatt på frifot og bruker mestparten av tiden på å vinne lokale barbeque-konkurranser (med menneskekjøtt, selvsagt) når de ikke terroriserer yuppies i sportsbiler. Storyen starter når nevnte yuppies blir motorsagmat mens de ringer til en radiostasjon der samtalen blir spilt inn av radioverten Stretch. Opptaket tiltrekker uønsket oppmerksomhet, både fra kannibalene og en gal politimann som er besatt på å fakke dem.

3034689-0938893114-tcm2b

Happiness is a warm saw

Regissør Tobe Hooper er et viktig navn innen skrekk, med noe blandet godt på CV’en. Alt fra klassikere som «The Texas Chainsaw Massacre» og «Poltergeist» til bunnslam som «The Mangler» og remaken av «The Toolbox Murders». På det beste føles Hoopers filmer som om man litt motvillig er blitt med på en busstur til helvete. Han har en kapasitet for skildringer av galskap du knapt finner maken til i andre skrekkfilmer – noe som resulterer i en miks av forstyrrende voldsscener og den svarteste humor.

Svart, makaber humor er definitivt det du får i TCM2. Aller best representert av scenen der Leatherface først møter vår kvinnelige hovedperson, Stretch. Han blir tydelig betatt av dama, og «jokker» mot henne med motorsaga på en høyst seksuell måte. Når han skal levere nådesstøtet, vil saga ikke starte – han får «den ikke opp», så å si – og løper vekk i sinne og frustrasjon. På godt norsk – disturbing, men morsomt samtidig. Det vil si; morsomt hvis du har en noenlunde mørk humor.

af1da-BFD7F9D0-96E9-447B-857F-6A2A4E763BB9

Face/off

Spesialsplættereffektene er utvilsomt et av filmens sterkeste kort, kreditert Tom Savini. Savini hadde jobb som militærfotograf under Vietnam-krigen der han så ødelagte kropper ukentlig. En erfaring han siden har brukt til å skape realistisk gørr i filmer som «Friday the 13th», «Dawn of the Dead», «Day of the Dead» og «Maniac».

TCM2 er langt fra den mest blodige filmen jeg har sett, men i en av filmens mere nasty scener skjærer Leatherface av ansiktet på en stakkars fyr, og tvinger (mildt sagt) uheldige «Stretch» til å ha det avrevede ansiktet på seg, som en maske. Realistisk lagd, og særdeles ekkelt. De småsoggy lydeffektene gjør ikke sakene særlig bedre, heller.

210293_439983916042741_215187686_o

«Lick my plate, you dog-dick!»

To rollefigurer skiller seg litt ekstra ut i TMC2, og da tenker jeg faktisk ikke på Leatherface selv. Dennis Hopper figurerer her i full gærning-modus som den besatte politimannen «Lefty» Enright. Filmen ble spilt inn rundt samme tid som David Lynchs klassiker «Blue Velvet», og det synes. Han spiller mer eller mindre samme rolle, og stjeler hver eneste scene han er med i. Hoppers beste, og mest cheesy scene er når han drar innom den lokale motorsagbutikken (for det har de faktisk i Texas) for å shoppe. Han finner to små, letthåndterlige sager og èn diger, tung monstersag. Utenfor butikken får han lov til å prøve den svære saga på et tre. Dennis går til verks i full iver på det stakkars treet mens butikkeieren står å se på – først skremt livredd, siden mer og mer opphisset til han til slutt bryter ut «Oh, my achin’ banana!» – nok en fallisk assosiasjon tilknyttet motorsaga.

Den andre minneverdige figuren er broren til Leatherface, «Chop Top» spilt av Bill Moseley (kjent fra sjangerfilmer som «House of a 1000 Corpses» og «Devil’s Rejects»). «Chop Top» er en vietnam-veteran. Etter en skade han pådro seg i krigen går han rundt med en metallplate i hodet som bokstavelig talt holder hjernen på plass. Moseley overspiller voldsomt, men i denne filmen er det akkurat det som passer best, og for min del er han høydepunktet i filmen. Creepy, heslig og usannsynlig underholdende å se på.

tcm2_still2

Sans for humor, eller mangel av?

Hvor morsom du synes filmen er kommer an på hvor stor toleransen din for overdrevne voldsscener er og folk som går rundt, skriker og vræler og konstant er «raving mad». Filmen er på sitt mest voldelige når en stakker blir dælja i hodet med en hammer 8-10 ganger og fyren fortsatt er i live etterpå. Det blir i overkant mye, så jeg kan godt skjønne de som ikke takler vold som er såpass «in your face». Husker godt vi satt pilsen litt i vranghalsen når vi så «Chop Top» hamre i vei mens han brøler «incoming mail!» (noe som ble et slagord for festgjengen i etterkant).

Texas-Chainsaw-Massacre-2-Main-Review

Trailern på youtube:

The saw is family

De fleste oppfølgerne til Chainsaw-filmene er ganske så dårlige, selv om man finner ganske mange kjente navn i rollelistene (Renèe Zellweger, Matthew McConaughey og Viggo Mortensen f.eks.). TCM2 er unntaket, og dette tror jeg er mest på grunn av at filmen er mer komedie enn skrekk, der de øvrige oppfølgerne forgjeves prøver å matche originalens nerve og intensitet.

Jeg må innrømme at jeg elsker denne filmen. Den kan kanskje ikke sies å være «bra» sånn sett med seriøse «film buff»-øyne, men den er bare så forbaska underholdende, morsom og fucked-up at jeg storkoser meg hver gang jeg ser den.

PS: I skrivende øyeblikk er ikke filmen på Netflix, men finnes i flere godkjente versjoner på Blu-ray.

Filmen: 8/10

Ost-ness: 6/10


Maniac Cop (1988)

maniac_cop_blu_ray_review_

You have the right to remain silent…forever!

New York har en ny seriemorder – en morder med et forskrudd syn på rettferdighet. Kjør på rødt lys og du risikerer livet. Kast søppel på gata og du ender opp i søppelbøtta. Etterhvert som flere og flere dør begynner mordetterforsker Frank McCrae og få nyss om at morderen er en tidligere politimann. En politimann som ble buret inne for hans brutale metoder, der han ble drept (neeeesten) av skurkene han arresterte. En politimann kalt Matt Cordell.

600full-maniac-cop-screenshot.jpg

If chins could kill

 Kjapp produksjon

Når skribent Larry Cohen (kultprodusent/regissør/skribent av filmer som «The Stuff», «It’s Alive» og «Q: The Winged Serpent») møtte regissør William Lustig (skaper av splatter-eposet «Maniac») fant de kjapt tonen og brukte i følge Cohen bare 30 minutter til å komme opp med ideen samt hele handlingsforløpet til Maniac Cop. Lustig hadde tidligere lagd skrekkfilm, og Cohen hadde lyst å lage politithriller.

Storyen i Maniac Cop er temmelig enkel, men man finner mange spor av Cohens mistillit til autoritetsfigurer. Mannen i gata er livredd for politifolk og forteller om maktmisbruk, mens hovedmålene for Cordells hevntokt er politisjefen og borgermesteren som var skyld i at han havnet bak lås og slå. En av de beste scenene i filmen beskriver denne mistilliten godt; en bil blir stoppet av en politimann, dama i bilen tror det er Cordell og blir så redd at hun drar frem en pistol og skyter politimannen i hodet.

Filmens utseende minner mye om tv-serier i politisjangeren som «Hunter» (noen som husker den?) og «Streets of San Francisco», men øker produksjonsverdien med noen sekvenser fra en politiparade i New York, kapret i beste «guerilla-filmmaking»-ånd. Med andre ord at de filmet i New Yorks gater uten lov. I disse scenene får vi en morsom liten cameo av Sam Raimi, som en ganske overbevisende tv-journalist.

maniac-cop-1988-_136163-fli_1370078069

Høy skulderputeføring

 Is anybody out there?

Maniac Cop skiller seg ganske sterkt fra øvrige slasherfilmer. Ofrene er ikke kåte tenåringer på campingtur, vi får ingen typiske skvettescener og ingen teite folk som går rundt alene i mørket og spør om noen er der ute. Isteden føles filmen nesten som en ren politithriller der hovedpersonene prøver å finne ut hvem som er morderen, mens den skjærer (no pun intended) over i monsterfilm-stil når vi ser Cordell drepe folk. Ganske forfriskende når man er vant til ørten Friday the 13th-kopier.

maniac-cop-6

Filmens ekleste scene

 Ingen splatterfilm

I motsetning til brorparten av slasherfilmene som kom ut på åttitallet er ikke Maniac Cop særlig voldelig. Vi ser en og annen dæsj blod og folk som blir skutt eller kastet litt hit og dit, men ingen scener som kan minne og regissør William Lustigs «Maniac» – en film som i aller høysete grad fortjener å være på den sagnomsuste Video Nasties-lista. Filmen har dog en sekvens som er virkelig ekkel – et tilbakeblikk som viser oss hvordan Cordell ble «født» på ny som monsterpoliti. I fengselsdusjen blir han angrepet av en gjeng slemminger. Han banker livskjiten ut av to-tre stykker, men blir etterhvert overmannet, stukket i ryggen og skjært i hele ansiktet. Denne scenen er grafisk og brutal, nesten fullstendig i kontrast med filmens øvrige voldsskildringer. Scenen avsluttes i ren Hitchcock-stil, med close-up av blodet som renner ned i avløpet.

Jeg lurer litt på hvordan filmen hadde blitt med skikkelig Tom Savini-effekter over hele linja…

Bruce-Campbell-Maniac-Cop

Bruce Campbell før han ble skikkelig kjent

Rollegalleri med sterkt kjeveparti

Filmen inneholder ett og annet kjent sjangerfjes. Bruce Campbell spiller politibetjenten Jack Forrest. For fans som forbinder Campbell mest for rollen som Ash i Evil Dead-filmene er han nesten litt vanskelig å kjenne igjen her. Han har ingen tørrvittige one-liners og spiller rollen ganske så «straight». I slutten av filmen ser vi litt av de mer fysiske skuespilleregenskapene hans, der han blir slengt veggimellom i en varebil villmannskjørt av Cordell.

Tom Atkins (kjent fra Carpenter-filmene «The Fog», «Escape From New York» og «Halloween III: Season of the Witch») spiller etterforskeren som først mistenker hvem som kan være ansvarlig for mordene. Rollefiguren hans er en litt sånn typisk politimann, med trøblete fortid og selvmordsforsøk bak seg. Ingenting er en overraskelse for han, noe som kanskje kan forklare hvorfor han instinktivt hele tiden vet hva som foregår. Det hele virker kanskje lite logisk, men jeg tror dette er for å fortelle publikum hva som foregår – kjapt og effektivt.

Cordell spilles av Robert Z’Dar. En diger mann med en av de største kjevepartiene i filmhistorien. Litt morsomt at man i samme film finner to skuespillere med kallenavnet «The Chin»: Z’Dar og Bruce Campbell. Z’Dar spiller rollen som gærningpoliti i beste Jason Vorhees-stil. Mestparten av tiden står han helt i ro og bare ser skummel ut, men selv når ofrene hans løper vekk fort som faen, dukker han plutselig opp rett foran dem. Filmen hinter hele tiden for at det er noe overnaturlig ved Cordell, uten at dette utdypes eller poengteres på noen måte.

Filmens mest cheesy innslag er Laurene Landon som spiller Bruce Campbells kjæreste – en veldig blond politikvinne som jobber undercover som prostituert. Problemet er bare at hun ser slik ut hele filmen samt at hun aldri spiller rollen som noe annet enn en bimbo. Jeg erget meg hver eneste scene hun var med i. Rett og slett en elendig skuespiller.

Maniac Cop Synapse Blu-Ray 25

Trommemaskin og Hairspray

Det synes at filmen er lagt på slutten av åttitallet – damer har schvære hårspraytunge hårsveiser som ser ut som parykker, antageligvis mest for å maskere bruken av stuntmenn. Samtidig var det jo moten, noe jeg (dessverre) husker ganske godt.

Musikken er komponert av Jay Chattaway (ansvarlig for lydsporene i filmer som «Maniac», «Missing in Action», «Red Scorpion» og «Silver Bullet») og er på sitt mest cheesy i actionsekvensene. Som så mange filmer på åttitallet brukes det litt billige Casio-synthlyder og trommemaskin. Tenk deg Phil Collins og megahiten «Invisible Touch» og du skjønner hva jeg mener. Hovedtemaet til Cordell er mer effektivt – en enkel melodi med dissonante akkorder – som en litt creepy vuggesang. I senere år har Chattaway jobbest mest med diverse TV-serier som «Star Trek: The Next Generation», «Deep Space Nine» og «Enterprise».

Hele filmen finnes faktisk (i skrivende øyeblikk) på youtube, men jeg anbefaler at du sjekker ut filmen på Blu-ray – Arrow Films-versjonen var den jeg så for omtalen.

Traileren

Maniac Cop kombinerer slasher-horror og polititfilm i en kort, underholdende og effektiv skrekkthriller.

PS: Hvis du liker Maniac Cop, anbefaler jeg at du sjekker ut den overraskende bra oppfølgeren, som kanskje har det beste «man-on-fire»-stuntet jeg har sett, pluss at den er ganske kul.

Filmen: 7/10

Ost-ness: 5/10


Robot Jox (1989)

The ultimate killing machine. Part Man. Part Metal.

Vi befinner oss vel femti år i en postapokalyptisk fremtid. Krig er forbudt. De største nasjonene, USA og Sovjetunionen sloss om å okkupere de forskjellige kontinentene i gladiatorkamper utkjempet med digre roboter. Disse robotene styres av superstjerner kalt Robot Jox (en slags fremtidisering av det engelske ordet «jocks», mest sannsynlig). Når filmen starter er det naturressursene til Alaska det kjempes om. Den sympatiske amerikaneren, Achilles har allerede vunnet ni kamper og ser frem til å pensjonere seg etter serier nummer ti. Som han selv sier: «I don’t want money – I want out». På innbytterbenken venter genproduserte mennesker kalt «tubies» på å ta over samtidig som en spion holder på å sabotere hele greia fra innsiden. For å unngå at de slemme kommunistene tar over verden, må Achilles vise at han kan overvinne den onde, sadistiske russeren, Alexander.

RobotJox199013_zps5d334e04

Regi er av Stuart Gordon. Gordon er ansvarlig for en rekke filmer jeg har sansen for, som «Re-Animator (1985)» (Jeffrey Combs har faktisk en pitteliten rolle i denne filmen også), «From Beyond (1986)», «Dolls (1987)», «Castle Freak (1995)» og «Dagon (2001)». «Robot Jox« er ikke blant de beste filmene på CV’en hans, men er en underholdende og cheesy blanding av science fiction og action.

«Robot Jox» tok lang tid å lage. Den ble påbegynt i 1986 men ble ikke utgitt før nesten tre år senere. Dette mye på grunn av at manusforfatterne ikke kunne bli enig hvorvidt filmen skulle bli seriøs samfunnskritikk, eller ren popcornsunderholdning. Joe Haldeman ble skuffet over samarbeidet med Gordon og hadde dette å si om filmen:

«I would try to change the science into something reasonable; Stuart would change it back to Saturday-morning cartoon stuff. I tried to make believable, reasonable characters, and Stuart would insist on throwing in clichés and caricatures. It was especially annoying because it was a story about soldiers, and I was the only person around who’d ever been one.»

robot-jox-image-3

Filmens bad-guy, Alexander.

Det er litt morsomt å se filmen når man allerede sitter inne med denne kunnskapen. Av og til er dialogen tung og dyster f.eks. når det snakkes om hvordan man behandler frykt i kampsituasjoner. Andre ganger er tonen lett og ledig, som i en typisk action-komedie. Man ser altså spor av hva filmen kunne ha blitt. Det er selvsagt umulig å si om det kunne ha ført til en bedre film. Resultatet føles som en blanding Paul Verhoevens «Robocop» og Guillermo Del Toros «Pacific Rim» uten at man i noen grad kan sammenligne kvaliteten.

robotjox4

…og hans gode motpart, Achilles.

Det er nok av ostete innslag i «Robot Jox». Filmens «love interest» spilles av Anne-Marie Johnson. Hun er en gen-fremstilt kvinne, skapt for å bli kriger og er helt uten moralske skrupler eller frykt. Hun er høy, androgyn og ser litt ut som Justin Bieber. Veldig morsomt er det når hun viser frem kampsportkunstene sine og det er ganske åpenbart at det vi ser er en stuntmann som har lånt parykken og uniformen hennes.

Den russiske bad-guy’en Alexander er spilt av Paul Koslo (som på 70-tallet var å se i filmer som «Omega Man», «Vanishing Point» og «Joe Kidd»). Koslo virker som han kommer rett fra settet av en femtitalls monsterfilm. Han spiller rollen som om han var en gal vitenskapsmann der han med ond kaklende latter spyr ut replikker som «Van veek from now you’re mine. I keel you dead!» – en salig blanding av Colin Clive fra «Frankenstein (1931)» og Dolph Lundgren som Ivan Drago.

Musikken (av Frederic Talgorn) er ganske passende. Patriotisk samt litt sånn i overkant heroisk, og får meg med en gang til å tenke på hovedtemaet til tv-serien «The A-Team».

robotjox5

Filmens kuleste scener, er uten tvil robotkampene selv. Filmen ble produsert en håndfull år før CGI-eraen for fullt satte i gang med «Jurassic Park» og «Terminator 2: Judgment Day», så her snakker vi «stop-motion» à la Ray Harryhausen. Modellene er kompetent nok skapt og den noe stacatto animasjonen gir robotene en overbevisende følelse av tyngde.

Jeg må si det føles litt godt i sjela å se slike gammeldagse metoder en gang i blant. Dagens filmer tyr altfor ofte til middelmådig grafikk som mange ganger gjør at filmene får et litt for polert utseende – litt sånn «plastic fantastic». Jeg sitter nok inne med en del nostalgisk tilknytning til «stop-motion»-teknikken, men slike filmer minner meg for eksempel om AT-AT’ene i «Empire Strikes Back». Bra saker.

Robot_Jox_screenshot-600x300

I følge imdb har «Robot Jox» så mange som fire oppfølgere: «Crash ‘n Burn (1990)», «Robot Wars (1992)» og «Robot Warriors (1993)», men selv uten å sett en eneste av dem, tror jeg det er trygt å si at kun enern er verdt å se.

«Robot Jox» er en temmelig obskur, smått bortgjemt b-film, og harry som bare det, men sjekk traileren under  – liker du cheesy filmer er det umulig å ikke få lyst å se resten av filmen.

Oppdatering: Filmen ligger faktisk i sin helhet på youtube.

Med denne filmen tenkte jeg å eksperimentere litt med et poengsystem, så får vi se om det er noe jeg kommer til å fortsette med.

Filmen: 6/10

Ost-ness: 7/10


Flash Gordon (1980)

flash-gordon-poster

Når smaker en pakke ostepop best? Er det rett etter du har åpna posen og eimen av innestengt ost slår deg i trynet? Eller kanskje når posen har stått åpen over natta og hver bit er litt myk og småsoggy? De lærde strides, men for meg er det ingen tvil – jeg foretrekker når posen har stått åpen ei god stund. Bitene smelter liksom litt på tunga, du får enda mer ostesmak og du slipper å få en sår gane.

Flash Gordon er filmens ekvivalent av en pose ostepop som har stått åpen…lenge.

flash_jones

Første gang jeg så filmen lå jeg på magen under en stol. Jeg holdte pusten. Jeg var musestille som en ninja på snikmordertokt. Foreldrene mine måtte ikke vite at jeg var der. Du skjønner, når jeg var liten hadde jeg total tannlegeskrekk. Pappa hadde leidd filmen på video, og lovte at jeg skulle få se den så lenge jeg lot meg overtale til et tannlegebesøk. Jeg skulle trekke ei melketann. Tanken på trekking av tenner, tannlegekontorlukt og skummel mann i hvit frakk var nok til at jeg blånekta. Jeg skulle IKKE til tannleggen.

Jeg fikk altså ikke se filmen og måtte være på soverommet. Men…filmen måtte jeg jo se!

Jeg sneik meg opp trappa så stille jeg kunne, krøp under stolen og sniktittet på TV’en. Jeg så bare halve skjermen, men det var nok.

Flash! I love you, but we only have 14 hours to save the Earth!

Den onde Keiser Ming liker å plage planeter med jordskjelv og orkaner før han til slutt tilintetgjør hele verdenen. Dette planlegger han å gjøre med vår egen grønne planet, men tar ikke i betraktning den ekstrentiske vitenskapsmannen, Hans Zarkov, sportsjournalisten Dale Arden og fotballspilleren (av den amerikanske sorten) Flash Gordon. Sistnevnte havner ombord romskipet til Zarkov, og etter kort tid befinner de seg alle sammen i det parallelle universet Mongo. Da er det ikke stort annet å gjøre enn å bekjempe Ming og samtidig redde universet.

flash_gordon_2

Keiser Ming, i Max Von Sydows skikkelse.

FLASH! Aaaah! Saviour of the Universe! 

Queen har igjen lydsporet til en ostepopfilm (selv om Pink Floyd var førstevalget), og her passer musikken i mye større grad enn den gjorde i Highlander. Operatisk og pompøst med hylende gitarer og falsettvokal i beste Bee Gees-stil. Spesielt morsomt (for en gitarheltwannabe som meg selv) er Brian Mays gitarversjon av brudevalsen. Cheesy som bare det, men samtidig veldig kult.

Jeg vil påstå at filmens utseende er fullstendig unik. Alt er ekstremt fargerikt og oppfinnsomt – kostymer glitrer og skinner og himmelen er bestandig lilla, rosa eller oransje. Designer Danilo Donati har en fortid med Fellini-filmene Amarcord og Satyricon, og det synes. Flash Gordon ser definitivt mer ut som en surrealistisk fantasy-film enn science fiction.

ornella-muti-flash-gordon

Mings onde datter, Aura.

Father Merrin, James Bond og Boss Nass

Det er litt morsomt å se respektable skuespillere som Max Von Sydow, Timothy Dalton og Brian Blessed i en slik cheesy kultfilm. Det er lett å se at Von Sydow har det kjempeskøy som den litt overdådig onde Ming. Han dominerer alle scener han er med i og er en effektiv bad guy.

Flash Gordon spilles av Sam Jones. Han går rundt i en t-skjorte med navnet FLASH i store bokstaver. Du vet, i fall du av og til glemmer hvilken film du ser på. Han minner litt om Dolph Lundgren men er ikke like ehh…dreven som skuespiller. Sam Jones har for det meste spilt i diverse TV-serier, med har en morsom gjesterolle i Seth McFarlanes «Ted», der han mer eller mindre spiller seg selv.

Ellers må jeg nevne Ornella Muti som spiller Mings datter, Aura – bare på grunn av…vel, se bildet ovenfor.

Flash-Gordon-cult-films-1945169-768-432

Brian Blessed og Timothy Dalton

Go Ninja, Go Ninja, Go!

Når Keiser Ming ber Flash introdusere seg svarer han

«Flash Gordon. Quarterback. New York Jets.» 

At han er quarterback får han faktisk demonstrert da vaktene angriper ham. Han får grisebank helt til Zarkov kaster en eggformet – eller ja – amerikansk fotball-liknende ball til ham. Dette vekker konkurranseinstinktet i Flash, han roper «34, 49, 66, hut! hut! hut!» og begynner å takle vaktene, akkurat som i en amerikansk fotballkamp. Samtidig hyler Dale Arden «Go Flash! Go Flash!» i beste cheerleader-ånd.

En nesten ubeskrivelig teit actionscene og filmens mest ostete innslag.

Det finnes også kule actionscener – spesielt den der Flash og Prins Barin (Timothy Dalton) slåss mot hverandre på en vippende plattform mens stålpigger (gummi, faktisk – du kan se det nå og da) stikker ut av hull i bakken.

Ellers byr dialogen på ett og annet gullkorn:

Flash: «You look great. No, I mean it!»

Dale: «It’s the eye make-up. I really must remember the trick when I wake up»

Flash: «Well, darn – that’s what I was gonna say!»

flash-gordon_610

Flash på tur til å skåre touchdown

En vanskelig produksjon

Det tok lang tid å få lagd filmen, Mike Hodges (mest kjent for «Get Carter (1971)» med Michael Caine) var faktisk den åttende regissøren produsent Dino De Laurentiis valgte. Hodges skal selv ha sagt om produksjonen: «the only improvised $27-million movie ever made». I følge imdb var faktisk George Lucas interessert i å regissere filmen, før han begynte med Star Wars, selvsagt.

Når vi allerede er inne på området filmtrivia – Arnold Schwarzenegger var førstevalget i rollen som Flash, men kunne ikke brukes grunnet hans «ugjennomtrengelige østerrikske aksent».

flashgordon22

Overdådig set-design av Danilo Donati.

I de siste årene har det gått rykter om en reboot av Flash Gordon, men alt jeg har kunnet finne er rykter. Regissør Breck Eisner (The Crazies, Sahara) hadde rettighetene i 2010 og var i gang med manus:

«We’re deep into the script. By the way, it will be 3D, and it will have a ton of CG in it, and it will be an action adventure movie. It’s not camp in any way. And it’ll be fun and cool.»

Det kan se ut som filmen siden har havnet i det man i filmbransjen kaller «development hell». Uansett, når Hollywood omsider lager en ny Flash Gordon-film, tyder alt på at vi får nok en CGI-fylt seriøs actionfilm og noe helt annet enn denne sjarmerende klumpen roquefort.

Flash Gordon er en herlig teit, underholdende og unik bit 80-tallsnostalgi.

…they don’t make ’em like this any more.


They Live (1988)

they_live_bluray_thedudedesigns_top

«You see them on the street. You watch them on TV. You might even vote for one this fall. You think they’re people just like you. You’re wrong. Dead wrong.»

Finnes det noe mer ostete enn amerikansk fribryting, eller «wrestling»? Og da snakker jeg ikke om oplympisk gresk-romansk bryting men svære, svette muskelmenn som liksom-klapper til hverandre og får veldig, veldig vondt.

Jeg har en tilståelse å komme med – da jeg var rundt 8-9 år digga jeg wrestling. Jeg hadde tegneblokker fylt med bilder av Hulk Hogan, Andre the Giant og så videre. «Rowdy» Roddy Piper var en av fribryterne man kunne se på kabel-tv, og spiller her hovedrollen i They Live. Filmer handler om en fyr med hockeysveis kalt Nada som prøver å finne seg jobb i Los Angeles, men isteden finner et par solbriller. Når han tar brillene på, ser han sannheten – at vi alle er slaver og verden egentlig styres av stygge aliens. Dette vil han ikke ha noe av, og strider til verks for å bekjempe utenomjordingene og samtidig redde verden.

Dette er cheesy science fiction-action i god, gammel åttitalsstil. Billige spesialeffekter, skytescener der man ikke trenger lade om (ok, det lades om en eneste gang i hele filmen) og slåssing der det leveres skikkelige svingslag.

theylivefight

Århundrets slåsskamp

Apropos knyttnever i fleisen: den utvilsomt mest cheesy (og morsomme)  scenen i filmen er når hovedpersonen «Nada» forsåker å overtale kompisen Frank, spilt av Keith David, til å ta på seg de spesielle brillene:

Nada: «I’m giving you a choice: either put on these glasses or start eatin’ that trash can.»

Frank: «Not this year!»

Frank har altså særdeles lite lyst å prøve solbrillene, og det hele utarter seg i en heidundrende knokkelkamp som nesten aldri tar slutt. I følge manus skulle kampen vare rundt 20 sekunder, men regissør John Carpenter likte fighten så godt at den i filmen varer 20 sekunder…pluss fem minutter til. Det er i alle fall variert koreografi – knær i ballene, hodeskalling, takedowns og selvsagt svingslag. Mange svingslag. Som tilskuer sitter man bare og ler samtidig som man rister på hodet. Det er underholdende, men samtidig kanskje den mest poengløse slåsskampen jeg har sett.

bubblegum

«I have come here to chew bubble gum and kick ass…and I’m all out of bubble gum»

Har du allerede sett filmen, husker du helt sikkert replikken over. Dialogen i filmen er i det hele tatt ganske vittig, på en litt sånn lavpannet måte. For eksempel når Nada har begynt å skjønne at solbrillene viser hvem som er aliens, peker han på en gammel dame og sier:

«You know, you look like your head fell in the cheese dip back in 1957.»

…han tar brillene av, setter dem på igjen og roper:

«I take ’em off, she looks normal. I put ’em on – formaldehyde face!»

they-live-banner-2

Blant de øvrige skuespillerene er det to ansikter jeg kjenner igjen. Meg Foster spiller den forræderske Holly Thompson. Jeg husker henne godt fra flere ostepopfilmer fra åttitallet, som Leviathan, Blind Fury og Masters of the Universe. Hun spilte ofte roller av typen ond isdronning, antageligvis grunnet de lyse, LYSE blå øynene. Jeg så henne nettopp igjen i Rob Zombies «Lords of Salem» som überfæl satanisk heks. Mildt sagt ugjenkjennelig.

Ellers har vi Keith David, som jeg kjenner best fra Mass Effect-spillene der han har stemmen til Admiral Anderson, samt hans rolle som «Childs» i The Thing.

– Kjapp funfact: I filmens sluttscener ser man Asia Argento i en pitteliten gjesterolle. Som sjangerfans vet, er hun skrekkregissør Dario Argentos datter.

they-live-2

«The power of consumerism COMPELS you!»

Carpenter sier selv at filmen er direkte samfunnskritikk av Reagan-eraens regjering, og budskapet i filmen er alt annet enn subtilt. Når Nada tar på seg solbrillene ser han ting slik som de egentlig er – ordene «obey», «consume», «watch TV» og «no individual thought» står skrevet over alt på reklameskilt, melkpakker og tv-skjermer. Dollarlappene prydes til og med av ordene «this is your god». Med andre ord blir vi manipulert til lydighet og konformitet av tankeløs tv-titting og et overdrevent fokus på kapitalisme. Som Frank sier: «The golden rule – he who has the gold makes the rules». Ting har altså ikke forandret seg nevneverdig på de 25 årene siden filmen kom ut.

Treffende satire eller malplassert? Det får bli opp til den som ser filmen, tenker jeg.

– Kjapp funfact to: Aliens’ene bruker PKE-meteret fra Ghostbusters som en slags walkie-talkie.

 asiaargentotheylive

Regissør John Carpenter hadde et ganske sterkt tiår på åttitallet med filmer som The Fog, The Thing (min favoritt!), Escape from New York og Big Trouble in Little China. Han og skaperen av Living Dead-trilogien, George A. Romero, ble ofte kritisert av kjendiskritikerne, Siskel og Ebert for sin bruk av vold i filmene sine. I They Live svarer Carpenter på kritikken ved at de blir fremstilt som konforme og identitetsløse aliens.

They Live tilhører ikke toppsjiktet av Carpenters filmer, men er en morsom og underholdende ostefilm som mer eller mindre fortjent har oppnådd kultstatus blant ihuga fans.

 


Highlander (1986)

highlander_movie_poster_christopher_lambert_clancy_brown_1_

Jeg husker krystallklart dagen foreldrene mine hadde leidd Highlander på video. Året var 1986, jeg var ni år gammel – for ung til å se Highlander. På coveret var det en mann som holdte et svært sverd, beglodd av en skummel, hodeskallebærende gærning i bakgrunnen. Teksten på baksiden hadde ei setning som svidde seg fast i netthinnen: «MacLeod og Kurganen tilhører en udødelig rase som bare kan dø ved å bli halshogd med sverd.» «Udødelig», «halshogd» og «sverd» – ord som virket umåtelig tiltrekkende i mitt prepubertale sinn.

På den tiden var det to ting som virkelig var viktig i livet mitt, Star Wars og He-Man. Jeg hadde sett traileren med folk som sloss med sverd der sverdene slo gnister når de traff hverandre, nesten som lyssabler – og coveret viste jo en skumling som kunne minne pittelitt om Skeletor.

…Jeg var frelst, allerede før jeg hadde sett filmen.

Det skulle ta tre-fire år før jeg faktisk fikk sett den – på en piratkopiert VHS-kassett hos en kompis, selvsagt. Jeg ble ikke skuffet. Filmen hadde alt en tenåringsgutt kunne ønske: action, kul rockemusikk, hoder som ble kappet av med samuraisverd, masse spesialeffekter samt en skikkelig ekkel bad guy – den onde Kurganen, Victor Kruger.

Plottet tåler kanskje ikke en altfor nøye gransking. Filmen handler om en rase udødelige folk, som altså bare kan drepes ved dekapitasjon (på godt norsk). Filmens tagline er «There can be only one» – med andre ord må de gå rundt å drepe hverandre til bare èn person gjenstår, for å ikke lengre være udødelig, eller bli allmektig, eller noe sånt – poenget er at det hele virker litt dårlig gjennomtenkt – omtrent som om filmen var skrevet av en tenåringsgutt. Sannsynligvis er nok det en av de største grunnene for at jeg ble så betatt av filmen.

Highlander-Victory

Filmen fortelles gjennom en nåtidshistorie rammet av en rekke tilbakeblikk, eller flashbacks, som de heter på filmspråket. En av disse vignettene tar for seg hovedpersonen Connor MacLeods forhold til den vakre Heather, hvor vi får se Connor forbli ung mens hans «bonnie Heather» eldes og dør. Det hele akkompagnert av Queens «Who Wants to Live Forever». Teksten i låten får en ganske sterk betydning når vi vet at Freddie Mercury allerede i 1986 hadde fått HIV-viruset, selv om han ikke fikk diagnosen før påsken 1987.

En låt, og en scene som bestandig går inn på meg. Filmens desiderte høydepunkt i min mening.

Siste gang jeg så filmen, var jeg sammen med en amerikansk venninne. Jeg husker hun var litt frustrert over filmens bruk av flashback: «When’s the story gonna start?», spurte hun meg. En litt merkelig kommentar, syntes jeg da. I ettertid skjønner jeg at det kan virke som nåtidsfortellingen hele tiden blir avbrutt, og det kan virke distraherende. Selv synes jeg tilbakeblikkene gir filmen mer trøkk, rent emosjonelt. Da spesielt med tanke på «Who Wants to Live Forever»-montasjen. Sett under ett blir historien mer storslagen og «episk».

Ikke alle tilbakeblikkene er like effektive. De varierer litt i kvalitet; i sekvensen der en drita full Connor duellerer med en forfinet lord prøver filmen seg på slapstick-humor og bommer totalt. Det hele blir rett og slett litt pinlig.

highlander7

Regissør Russel Mulcahy er ansvarlig for flere kjente musikkvideoer fra 80-tallet – blant annet Elton Johns «I’m Still Standing» og Bonnie Tylers «Total Eclipse of the Heart» – og det vises. Kjappe klipp, fancy steadycam-bevegelser, sterk bruk av farger i fotografi og hyppig bruk av montasjer med musikk. Et filmspråk som ofte ble brukt på åttitallet, kanskje aller mest ekstremt i Rocky IV.

Mulcahy treffer best i overgangene mellom nåtid og flashback, der kameraet gjerne beveger seg opp gjennom taket i 1986, for så sømløst å gli opp over en gresskledd eng i Skottland 1536. Elegante greier.

Kjapp liten funfact: se om du kjenner igjen han som spiller den våpengærne eks-militære, Kirk Matunas. Dette er den britiske skuespilleren Christopher Malcolm som jeg kjenner best som snowspeeder-pilot Zev fra Empire Strikes Back.

Noe av det som etter min mening gjør at Highlander gjør seg kvalifisert til en Ostepopfilm er skuespillervalgene. Da spesielt franske Christopher Lambert. Når han fikk rollen kunne han knapt snakke engelsk, noe som gjør at hans Skotske aksent blir vel kunstig. Som hans mentor, den Egypt-fødde men definitivt spansklydende Juan Sanchez Villa-Lobos Ramirez, har vi Mr. Scottish Himshelf – Sean Connery. En litt morsom scene er når Connor forklarer Ramirez hva haggis er. «How revolting!» utbryter Connery i hans umiskjennelige skotske toner. Man kjøper ikke helt konseptet med en fransk Skotte og en skotsk Egypter, for å si det sånn.

Derimot er valget av filmens skurk, i Clancy Browns skikkelse, genial. En diger mann med grus i stemmebåndene og lysende ondskapsfulle øyne.

Et annet cheesy element, er politisjef Frank Moran, spilt av Alan North. Alan North kjenner jeg igjen fra tv-serien Police Squad! (med Leslie Nielsen). Jeg vet ikke om det er ment at politisjefen skal være filmens «comic relief», men han spiller nøyaktig samme rollen som i tv-serien. Muligens klarer jeg ikke å skille rollene fra hverandre, men jeg klarer ikke å ta et ord han sier seriøst.

Når jeg på nytt ser filmen i voksen alder, er det kanskje ikke sverdkampene og rullende hoder jeg liker mest. Filmen er visuelt vakker, lydsporet er sterkt og jeg liker tematikken rundt det med udødelighet og ensomheten en slik tilværelse måtte medføre. Filmens beste scener tar for seg akkurat denne problematikken, uten at det føles som man blir overlesset med et budskap eller moral.

Highlander er langt fra perfekt. Den er cheesy, veldig åttitalls

…og jeg elsker den.

Obs: Highlander kan du se på nett hvis du har tilgang til Amerikansk Netflix.


Deathstalker (1983)

Det engelske begrepet «a guilty pleasure» har for meg bestandig vært en kilde til forvirring. Altså en «skyldig glede» hvis man oversetter direkte. Jeg har aldri fått noen skyldfølelse etter å ha spist en feit cheeseburger eller hatt en morsom kveld ute på byen. Skyldfølelse overlater jeg til folk som er over snittet opptatt av synd og religiøse konsepter om himmel og helvete. Deathstalker er dog en tohundreogfemti grams McDonalds-burger av en film som definitivt kommer under kategorien «guilty pleasures», og en av de mest cheesy filmene jeg har sett på lang, lang tid.

Arnold Schwarzenegger ble for alvor kjent etter hans rolle i «Conan the Barbarian fra 1981». I årene som fulgte kom en malvase med stort sett forferdelige kopier og ripoffs. Kultfilmprodusenten Roger Corman så muligheten for å tjene litt cash på denne undersjangeren av filmer populært kalt «sword and sorcery», og leidde inn argentinskfødde James Sbardellati for å lage en billigere kopi av Arnies storsuksess.

Filmen handler om den onde trollmannen, Munkar, som arrangerer en turnering for landets krigere og leiesoldater. Deathstalker må samle tre magiske objekter for å bli verdig nok til å delta i turneringen og redde verden yada, yada. Plottet figurerer mest som bakgrunnsteppe for en neve sverdkamper, en og annen blodskvett samt en hel drøss med halvnakne kropper – Ingredienser du ofte finner igjen i Cormans filmer.

death_stalker_and_kaira_by_death_g_stalker-d5hsmpx

Åpningsscenen setter standarden for resten av filmen – en lærkledd dame angripes av flere stygge neandertaleraktige slemminger. Helten vår, Deathstalker (som faktisk er navnet hans) står rolig og følger med på det som skjer, før de legger merke til ham. Stalker strider til verks og dreper hele gjengen uten problemer. Han går så bort til jenta, skjærer over repet som holder henne fanget, og kler av henne den minimale lærkjolen. Hun hengir gir seg ham uten å nøle. Muligens som tegn på takknemlighet eller at hun blir tent på all volden, eller muligens at screenplay-forfatter Howard R. Cohen har hatt denne dagdrømmen siden han var femten. Jeg heller mot sistnenvte, siden resten av filmen er ren ungdomsskolefantasi fra start til slutt. Deathstalker-universet har en temmelig enkel kjønnsrollefordeling – menn er muskuløse kjemper som bare tar det de vil ha, og kvinner er haremsslaver med klær som veldig lett faller av. Dette elementet gir meg ikke direkte skyldfølelse som tilskuer, men en litt vond smak i munnen. Litt sånn som når jeg får servert osteburger med sylteagurk.

deathstalker

Lana Clarkson spiller den eneste sterke kvinnen i filmen, krigeren Kaira. Hun banker opp mannfolk her og der, men ikke tro at dette kvalifiseres til «girl power»; hun sprader rundt toppløs nesten hele tiden, selv når hun kutter folk i biter. Med andre ord, feminisme er ikke noe du kan forvente å finne i Deathstalker.

Det ikke bare jentene som går toppløs gjennom filmen. Hovedrolleinnehaver Richard Hill ser i bunn og grunn litt ut som He-Man, med sin svetteglinsende kropp og blonde heavy metal-parykk. Han spiller rollen med total likegyldighet overfor det som skjer rundt ham, så når han tar opp kampen for å redde verden, virker det litt mot hans natur. Et lite (fånyttig) forsøk på karakterutvikling?

Som Deathstalkers «damsel in distress», Prinsesse Codille finner vi playboymodell Barbi Benton. Det eneste nevneverdige jeg kunne finne ut om henne var hennes synspunkt på dyrevern: «I believe that mink are raised for being turned into fur coats and if we didn’t wear fur coats those little animals would never have been born.» En interessant filosofi for å si det mildt – selv synes jeg folk som bruker kåper av ekte pels er minst like harry som denne filmen.

deathstalker8a_zps7dcab906

Trollmannen Munkar

Som i så mange lavbudsjettsfilmer er spesialeffektene av den billige sorten. Flere ganger i filmen får du denne varianten: Deathstalker svinger sverdet sitt mot en bad guy, og rett før han treffer klippes det over til et hode som flyr over skjermen. Lettvint, men forsåvidt effektivt. I sluttscenen får vi noen animerte, fullstendig utroverdige lyn- og lyseffekter som ikke akkurat høyner produksjonsverdien. Filmen har egentlig lite blod, men de gangene blodspruten står ser det ut som husholdningssaft. Ble nesten litt tørst, jeg.

Dialogen i filmen er ofte særdeles ostete. For eksempel i scenen der Kaira sloss mot leiesoldaten Salmaron:

Kaira: «I may be a woman, but my sword has cut down greater men than you.» 

Salmaron: «And I’ve dealt with better women. With a different sword.»

Slike replikker gjør at jeg ikke helt klarer å bestemme meg om Deathstalker er ment som en parodi, eller selvhøytidelig Conan-ripoff. Den er definitivt morsom, men enten er humoren fullstendig utilsiktet, eller så snakker vi om en film som ikke tar seg selv så altfor høytidelig. Resultatet er uansett en film som definitivt er «so bad, it’s good».

I have the POWER!

Avslutningsvis kan jeg summere filmen ved å sitere ett av brukerinnleggene på imdb: «There are twenty-five breast shots, twenty-seven butt shots, six sword fights, fifteen impalings, two amputations, one arrow in the neck, three beheadings, one horse dragging, one eye-candy, one finger food, one mud wrestle, one pig face, one magical transsexual operation, two bitch slappings, one crotch stabbing, one head smashing, and one draw-and-quartering»

Deathstalker er en ganske så dårlig film. Det finnes verre filmer i sjangeren (se f.eks. «Barbarian Queen» – eller nei, IKKE se den!), men det er mange ting å kritisere her. Skuespill, manus, spesialeffekter og regi er utvilsomt under pari. Samtidig føles det litt fruktløst å skulle kritisere slike filmer, som i utgangspunktet er skapt for å tilfredstille de enkleste lyster man finner i oss som liker trashy filmer. At slike historier fortelles med slik komplett fravær av skam har også sin egen sjarm.

Deathstalker er ost av den mer underholdende sorten, selv om du føler deg pittelitt skitten etterpå.

Sjekk ut filmen på amerikansk Netflix.