Dune (1984)

duneposter

Sand i maskineriet

Dune er en science fiction-film som var i produksjon helt siden begynnelsen av 70-tallet. Kultregissør Alejandro Jodorowsky hadde samlet folk som Dan O’Bannon, H.R. Giger og tegneserieskaper Jean «Moebius» Giraud for å lage et åtte timers spirituelt epos basert på Frank Herberts bok. (Anbefaler at dere sjekker ut dokumentaren «Jodorowsky’s Dune» som ligger på kanadiske Netflix)

Etter mye frem og tilbake endte de tre ovennevnte kollaboratørene på settet av Ridley Scotts «Alien» og Jodorowskys versjon av Dune havnet i et nesten ti års langt produksjonshelvete…

…helt til produsent Dino De Laurentiis så filmen «The Elephant Man» og la merke til filmens regi og kunsteriske verdi. David Lynch var navnet, og Dune fikk en ny mann bak styrehjulet.

dunekyle1

My name is Alan Smithee

Det er godt kjent at innspillingen av Dune ikke gikk helt knirkefritt for seg. David Lynch fikk aldri full kreativ kontroll, og filmen var en kritisk og økonomisk flopp. Lynch nekter å diskutere filmen i intervju og ser på Dune som hans eneste nederlag som regissør.

Det finnes også en nesten tre timers lang TV-versjon av Dune. Lynch var så misfornøyd med denne utgaven at han ba om å bli kreditert som Alan Smithee – altså pseudonymet som brukes når en regissør ikke vil assosieres med en film. Jeg anbefaler forsåvidt at du ikke ser TV-versjonen, ettersom den er voldsomt langtekkelig og kjedelig.

I ettertid er det litt morsomt å tenke på hvordan ting kunne ha blitt. Lynch ble tilbydd regissørjobben på «Return of the Jedi», men sa nei for å filme Dune isteden. Se for deg Lynchianske Ewoks som lever i radiator-ovnen din…

t0p7wEUHPQsydHAN0rxroVFgPyQ

Kjente sjakkbrikker

Kyle MacLachlan (Agent Cooper fra Twin Peaks, yay!) spiller vår helt Paul Atreides. En messianisk figur som kan sparke rumpe med space kung-fu. Ikke med en gang, selvsagt, men hans utvikling som karakter er akkurat som Luke Skywalkers oppdagelse av The Force.

Resten av rollegalleriet er fylt av kjente navn som Patrick Stewart, Sean Young, Brad Dourif, Jürgen Prochnow, Max Von Sydow, Sting (!) og Kenneth McMillan som den groteskt kule/fæle slemmingen, Baron Vladimir Harkonnen.

Samtlige gjør en god figur, og man sitter som tilskuer og sier «Oi! Visste ikke at han var med i denne filmen?!» Gjennomsnittskvaliteten på skuespillerne er definitivt noe som gjør filmen bedre. Kan lett se for meg at dette ville blitt en kalkun uten like med dårlige skuespillere. Sånn som den er kan man godt kalle Dune en kalkun uten at jeg ville ha kranglet så alt for mye, men en god-cheesy og underholdende sådan.

timthumb.php

Høylydt tenking

Dune har en unik og ganske merkelig måte å skildre de forskjellige figurenes intensjoner og holdninger. Man får høre hva folk tenker. Nesten som tankebobler i en tegneserie. De som har sett Terence Fishers skrekklassiker «The Haunting» skjønner hva jeg snakker om.

Dette har effekten av å distansere seeren en smule, i hvert fall i mitt tilfelle. Nesten som om Lynch var redd for at vi ikke skulle skjønne hva som skjer – at vi ikke kan tenke for oss selv. Det kan selvsagt også grunne i at store deler av måten boken er fortalt på er i form av interne monologer.

dunefight

Rocking in bodybags

Spesialeffektene holder – hva skal man si? Variabel kvalitet. Fra pinlig til ganske så bra. Elementet som redder det visuelle, er designet. Kostymene, kulissene og bakgrunnsmaleriene er flotte, fargerike og ja…skikkelig sci-fi.

Ser du folka i bakgrunnen på bildet ovenfor? De som er ikledd noe som ser ut som søppelsekker? Sannheten er ikke så langt unna – kostymene var lagd av likposer som faktisk hadde blitt brukt flere ganger. På årntli. Skuespillerne ble ikke fortalt om dette på forhånd.

Musikksporet er levert av P4s favorittband Toto. Litt i samme stil som de andre ostefilmene Highlander og Flash Gordon (med musikk av Queen). Resultatet er cheesy nok, men jeg liker både tradisjonell filmmusikk og rock så det funker for meg.

2477

«Make it…so?»

 Sci-fi mash-up

Dune har mange av elementene en klassisk science fiction-film i min mening bør ha. Skywalker-aktig helt, obskønt grotesk bad-guy, mystisk martial-arts, intergalaktiske reiser, gigantiske sandormer og tegneserieaktig billedspråk.

Den er bare satt sammen på en merkelig måte, som om man tar alle råvarene man liker, stapper dem i en foodprosessor og drikker det rett ned.

Med andre ord det man på engelsk kaller «an acquired taste».

Trailer:

Filmen: 7

Ostness: 9

By the way, i skrivende øyeblikk ligger Dune på Netflix i enkelte regioner.