Tiårsosten: 1980-1989

Åttitallet var verdens beste tiår.

…for meg. Jeg var guttunge og tilbringte dagene mine i fantasien min. En fantasi inspirert av Jedi-ridderne fra Star Wars-universet, superheltene i Marvel-tegneseriene og muskelbuntene fra He-Man.

I dag betyr åttitallet så mye mer enn kun barndomsminner. I dag er åttitallet en stor kilde for gode opplevelser innen skrekk, fantasy og science-fiction. Med andre ord ble det skapt en hel bråte med herlige ostefilmer i løpet av dette tiåret (som jeg av åpenbare grunner IKKE så når jeg liten).

Dere er mest sannsynlig kjent med en del av disse godbitene, men jeg tenkte belyse de noe mer bortgjemte, halvglemte og obskure titlene – ett år om gangen.

Enjoy…

1980: Shogun Assassin

shogun-assassin

«Meet the greatest team in the history of mass slaughter» – kanskje den beste føkkings taglinen ever?

…også veldig passende. «Shogun Assassin» er en ekstremt blodig og voldelig samurai-film med fontener av blod, avkappede hoder og en overraskende høy «body count». Filmet er fotografert på en måte som minner meg om Sergio Leone – spesielt bruken av widescreen og åpne landskap. De mange kampscenene er grasiøst koreografert og sømløst klipt sammen, tillagt herlig urealistiske lydeffekter og harry dubbing.

Filmen handler om Lone Wolf, en erketøff Samurai som blir litt for mektig for sitt eget beste. Kona blir drept av Shogunen – sjefen selv, med andre ord. Lone Wolf klarer å redde sønnen, og sammen setter de i gang et hevntokt Quentin Tarantino ville vært stolt av…

1981: Dragonslayer

50_d_17615_0_Dragonslayer

Dragonslayer har ganske imponerende effekter for sin tid, mye grunnet bruken av «go-motion» – en videreføring at «stop-motion»-teknikken der miniatyrmodellene beveges og fotograferes av en computer. Teknikken ble pionert av effektsguruen Phil Tippet og først brukt i Empire Strikes Back. Før inntoget av av nittitallets CGI ble «go-motion» brukt i de fleste filmer der manus forlangte animerte beist og udyr (ED-209 fra Robocop er et godt eksempel).

Filmen handler om en trollmanns læregutt som får i oppgave å drepe en ekkel drage. Dragen krever at det en gang i året ofres en jomfru for å unngå at hele landsbyen bades i flammer. Hovedpersonen – den noe motvillige helten – spilles av Janosz fra Ghostbusters II, eller som han egentlig heter, Peter MacNicol. Dette er MacNicols debut, men ikke en film han er særlig stolt over.

– Cheesy og morsom er den uten tvil, derimot.

1982: The Beastmaster

beastmaster_poster_01

I kjølvannet av Arnolds Conan the Barbarian kom det en hel drøss av fantasy-filmer med muskelmenn, onde heksemestere og magiske våpen (som f. eks. Deathstalker, som jeg har omtalt tidligere). Beastmaster tilhører samme sjanger, men handler om en helt som ikke kun stoler på rå muskelkraft. Han kan i tillegg få alskens dyr til å gjøre hva han vil (som regel innebærer dette å angripe en og annen stakkars bad-guy).

Beastmaster inneholder en del kule og ikke fullt så kule spesialeffekter, noe macho-action og ganske mye kjøtt, eller «flesh» som man ville sagt på engelsk – spontanoversettelser, you know.

1983: Christine

christine-movie-poster

«Christine» er en filmversjon av Stephen Kings bok av samme navn i serien King-fortellinger der en død gjenstand er besatt av en ond ånd (som i for eksempel denne ostefilmen).

Arnie er en nerdete og ensom tenåring som veldig gjerne har lyst å være en av de kule kidsa. Løsningen er enkel – skaff deg en lekker bil og du får både dama og kule kompiser. Problemet er bare at bilen har sin egen vilje og en sjalu, hevngjerrig og særdeles morderisk personlighet.

Christine er en av John Carpenters litt mindre kjente åttitallsfilmer, men er også en herlig og cheesy bil-slasher.

1984: The Last Starfighter

last_starfighter_poster

Hadde det ikke vært kult å kunne redde universet utelukkende fordi du er dritgod i videospill?

Dette er guttedrømmen som blir til virkelighet for tenåringen Alex Rogan når han slår rekorden i arkadespillet «Starfighter». Det viser seg at spillet er skapt for å finne ut hvem har talent nok til bli pilot av kampskipet Gunstar – det eneste våpenet kraftig nok til å bekjempe slemmingen Xur.

The Last Starfighter er den første filmen der alt av spesial-effekter (utenom make-up og eksplosjoner) er computer-grafikk. Dette gir filmen et distinkt utseende som jeg kan se for meg var særdeles imponerende når den kom ut.

For fans av Star Wars er dette en sjarmerende og morsom actionfilm som fortjener å bli sett av flere.

1985: Starchaser – The Legend of Orin

starchaser_poster_01

Åttitallet er faktisk full av filmer sterkt inspirert av Star Wars. Også blant animerte, litt bortglemte perler.

Starchaser: The Legend of Orin er så lik Star Wars-filmene at man kan lure på hvorfor ikke George Lucas var ute med trusler om saksmål. Her har vi lyssverd, stormtroopers og rebeller som sloss mot den onde overmakten. Sannsynlig er Starchaser godt tjent med at den er såpass obskur.

The Legend of Orin er en så langt jeg vet den første animasjonsfilmen som blander både tradisjonell 2D-animasjon med datagrafikk i tre dimensjoner.

1986: From Beyond

from-beyond-front

 

From Beyond er en mildt sagt spinnvill splatterfilm fra Stuart Gordon (kjent som regissør av Re-Animator, Dolls og Robot Jox etc.).

En gruppe vitenskapsfolk – med Jeffrey Combs i spissen – har lagd en maskin som kan se inn i andre dimensjoner og virkeligheter. Problemet er bare at maskinen fungerer som en portal for alt som måtte finnes i disse andre dimensjonene.

I From Beyond går ting rett til helvete, og det er helvetes underholdende. Bare vær sikker på at du ser en usensurert versjon (den sensurerte er tam som bare det).

1987: Bad Taste

Bad-Taste-1987

«I’m a Derek, and Dereks don’t run!»

Bad Taste var filmen som tok splatter-møydommen min. Jeg var 14 og hadde aldri sett en film med særlig høy blod- og gørrkvotient. Husker jeg satte pizzaen i vranghalsen og ble småkvalm av enkelte scener. Good times.

Det er selvsagt en smule merkelig å tenke at dette var Peter Jacksons debut. Navnet hans er i dag er synonymt med søte hobbiter og alver og trollmenn, men han begynte altså med litervis av filmblod, hjernemasse og spyspising.

La oss håpe Jackson er ferdig med søtskapen slik at han kan vende tilbake til røttene sine.

1988: Dead Heat

469577.1020.A

«Buddy cop»-filmer (fra nå av omdøpt til Politikompisfilm på norsk) er en av de mer populære undersjangrene innen action. På åttitallet kom det en hel skare slike filmer i kjølvannet av «Lethal Weapon»-serien. Dead Heat skiller seg pittelitt fra bermen, i og med at den er en miks av politikompis-action, komedie og Zombiesplatter.

Joe Piscopo og Treat Williams spiller politikompisene som jakter skurker som er svært vanskelig å drepe. Sannheten er at skurkene allerede er døde, vekt til live av en gærn vitenskapsmann. Løsningen er enkel – politimennene må bli like død som de døde for å bekjempe de døde. Logisk.

En morsom actionfilm med godkjente effekter av lavbudsjettsvarianten.

1989: Warlock

Warlock-1989-movie-9

Til tross for at jeg er ateist til tåspissene har jeg bestandig hatt en forkjærlighet til religiøse skrekkfilmer med demonsbesettelser, krusifiksveiving og kristen ikonografi.

Warlock tilhører definitivt sjangeren religøs skrekk, og handler om ingen ringere enn Satans sønn himself, som driver (bokstavelig talt) faenskap på 1600-tallet. Giles (nei, ikke han fra Buffy) er heksejegeren som er på nippet til å få has på ham, men Ondskapens Prins klarer såvidt å rømme gjennom en tidsportal. Han ender opp i nåtidens (det vil si åttitallets) Amerika med heksejegeren hakk i hæl…

Warlock har jeg sett mange, mange ganger. Den har kanskje tapt seg litt siden jeg først så den, men jeg koser meg med Julian Sands iskalde rolle som Satansønnen og Richard E. Grant i rollen som standhaftig heksejeger. Det er tydelig at de har det morsomt med rollene sine.

…hvilke bortglemte, fortrengte og bortgjemte ostefilmer fra åttitallet har jeg glemt?

Kommentér i vei. 🙂