Clash of the Titans (1981)

coverclash

If it ain’t broke…

Reboot. Remake. Reimagining – vante begrep fra det siste tiårets Hollywood. Du har kanskje sett den lett mediokre «Clash of the Titans» fra 2010 med Sam Worthington? Muligens var du ikke klar over at den er basert på en film av samme navn som kom ut nesten tretti år tidligere? Dette blir dessverre mer og mer vanlig. Neste år får vi visstnok remakes av «Poltergeist», «Mad Max» og «The Crow», blant annet. Er ikke originalene gode nok, kanskje?

En diskusjon for en annen gang…

gorgonstare

Guddommelig såpeopera

The Clash of the Titans handler om Zeus’ sønn, halvguden Perseus. Gudinnen Thetis er sjalu på Zeus – Perseus har alt han måtte ønske seg, mens hennes sønn, Calibos er et uhyre og et monster ingen vil ha noe med å gjøre. Gudinnen tar sin hevn ved å slippe løs Kraken, en titan som sprer død og fordervelse. Med hjelp av den mekaniske uglen, Bubo og den flygende hesten Pegasus er det opp til Perseus å redde kongeriket og kapre den vakre prinsessen, Andromeda.

harry-hamlin-clash-of-the-titans-GC

If looks could kill…

Kraken-monsteret er nesten uovervinnelig.

Nesten.

Det eneste som kan skade titanen, er et blikk fra Medusa. Ett eneste blikk, og alt Medusa skuer blir om til stein. Filmens kuleste scene kommer når Perseus tar seg inn i slangehulen hennes og må bruke refleksjonen i gullskjoldet hans for å unngå å se på henne direkte. En velregissert og spennende scene som inneholder filmens mest overbevisende bruk av farger, og ikke minst, effekter.

medusa

Pirkearbeidets mester

Filmens store stjerne er Ray Harryhausen. Mannen som ganske bokstavelig gjorde «stop-motion»-effekter til en kunstform. Stop Motion er altså teknikken der man fotograferer miniatyrfigurer, beveger dem pittelitt, fotograferer dem på nytt og sakte men sikkert, skaper en animert scene. Film viser som regel 25 bilder i sekundet, så stop-motion er med andre ord en særdeles nitidig jobb.

«Clash of the Titans» var den siste filmen han arbeidde med, og er faktisk den eneste filmen i hans karriere de han hadde assistenter. Ellers gjorde han alle sine effekter og skulpturer alene på filmer som «The 3 Worlds of Gulliver», «Jason and the Argonauts» og «The Golden Voyage of Sinbad».

Sammenlignet med dagens datagrafikk ser hans skapninger kanskje noe primitive ut, men det er verd å tenke på at denne teknikken er en forløper til omtrent alt av sci-fi og fantasy-filmer vi ser i dag, og det er ikke uten grunn at effektguruer som Dennis Muren og Phil Tippet (Star Wars-filmene, Jurassic Park, Starship Troopers osv.) ser på Harryhausen som deres læremester.

Clash of the Titans (1982) movie image

Olympisk galleri

Rollelista er full av kjente fjes – Trollmannen Ammon spilles av Rocky Balboas boksetrener, Burgess Meredith, Maggie Smith er Zeus sin sjalu eks, Thetis, Bond-baben Ursula Andress – ofte kalt «Usually Undressed» grunnet hennes mange nakenroller – spiller Afrodite (selvsagt) og Perseus spilles av Harry Hamlin (noen som husker «Lov og Rett i LA» som gikk på NRK for leeeenge siden?).

Den smått legendariske Shakespeare-skuespilleren Laurence Olivier spiller gamlefar selv – Zeus. Han husker jeg best som den gamle ridderen i «Indiana Jones and the Last Crusade» – han som så tørt sa:

«He chose….poorly»

kraken-clash-of-the-titans

Bøttevis med ost og sjarm

Jeg må si det er filmer som «Clash of the Titans» som får meg til å lengte etter en tid der alle monstre er miniatyrfigurer animert ett bilde om gangen. Der man tydelig kan se de tynne, mørke linjene som omrisser skuespillere fotografert foran en blå skjerm og der man må ta fantasien i bruk for å gjøre innlevelsen fullstendig.

En nostalgisk, sjarmerende og regelrett koselig film for deg som husker tiden før datagrafikken tok over.

Traileren:

Filmen: 6/10

Ostness: 8/10