Phenomena aka Creepers (1985)

phenomenacover

It Will Make Your Skin Crawl

En sjimpanse med barberkniv, en rabiat dverg, telepati, massevis av gørr og blod akkompagnert av åttitallsmetal – Phenomena er utvilsomt en av den italienske skrekkmesteren Dario Argentos særeste filmer.

Den amerikansk jenta Jennifer Corvino blir sendt til en sveitsisk kostskole. Der begynner hun å gå i søvne mens hun utvikler telepatiske evner som gjør at hun kan kommunisere med insekter. Samtidig løper det rundt en gærning som liker å kappe av hoder på folk.

Hvordan henger disse to elementene sammen? Temmelig løst, men resultatet er en bisarr, ostete og kul skrekkfilm.

phenomena argento symbolikk

Drømmelogikk og effektiv fargebruk

Dario Argento er en av mine favorittregissører innen skrekk – og da spesielt med tanke på det visuelle. Han bruker ofte sterke farger og lange tagninger med virtuøse kamerabevegelser. På hans beste skaper han drømmeaktige sekvenser der logikken gjerne får utebli og motivasjonen for det som skjer, faktisk ofte er urelevant. Jeg får av og til følelsen av at Argento lager horrorsekvensene først, for senere å tilpasse storyen og manus. Helhetsinntrykket i filmene hans lider noen ganger av at enkeltscener er fantastisk effektive og mesterlig regissert, mens plottet skurer og går i bakgrunnen der skuespillerne figurerer mest som bevegelige statuer i tagningene hans.

Det høres kanskje ut som kritikk fra min side, men jeg foretrekker de mer visuelle og surrealistiske filmene til Argento, som «Suspiria», «Inferno», «Opera» og nettopp «Phenomena». Når han får til å skape stemninger og spenning utelukkende ved bruk av audiovisuelle virkemidler ser man Argentos store styrke som filmskaper.

Phenomena-Jennifer-DonaldP

Ikke Jennifers favorittfilm

Jennifer Connelly er en av mine favorittskuespillere. Husker jeg så henne først i «Labyrinth» når jeg var 14-15 og hadde min første (kanskje eneste?) «movie crush». Når hun spilte i «Phenomena» var hun bare 13, og man kan godt si at skuespilleregenskapene ikke var helt ferdig utviklet. Til hennes forsvar må det sies at det er få skuespillere i Argentos filmer som gjør det voldsomt bra – det er godt kjent at han prioriterer det visuelle foran det dramatiske.

Etter det jeg har lest, misliker Connelly filmen sterkt. Om dette er grunnet den filmatiske kvaliteten, eller at sjimpansen i filmen faktisk bet fingeren hennes rett av, vet jeg ikke, men hun sitter kanskje ikke igjen med de hyggeligste av minner.

Donald Pleasance (kanskje mest kjent som Dr. Sam Loomis i «Halloween») spiller professor i entomologi (studien av insekter) John McGregor. På 70- og 80-tallet fikk han gjerne roller i diverse skrekkfilmer, og er ofte den som gir slike B-filmer pittelitt dramatisk tyngde. Han klarer som oftest å si alle slags replikker med overbevisning, noe denne filmen trenger.

Phenomena surreal

Stemingsfull electronica og (u)passende metal

Lydsporet gir filmen mye av dens noe merkelige stemning;

Jennifer går i søvne mens Iron Maidens «Flash of the Blade» tordner avgårde i bakgrunnen. En rar kombinasjon man godt kan kritisere som upassende, men samtidig skaper kontrasten mellom musikken og bildene noe helt særegent.

Det øvrige bakteppet av musikk er komponert av prog-gruppa Goblin, som horrorfans kjenner godt fra filmer som «Dawn of the Dead», «Suspiria» og «Deep Red». John Carpenter har mange ganger sagt at hans repeterende pianotema fra «Halloween» (det som går i 5/8, fellow musikknørds) er direkte inspirert av Goblins musikk i «Suspiria». «Phenomena» starter filmen med et synthtema som gjerne kunne vært fra en hvilken som helst Carpenter-film fra åttitallet, så inspirasjonen har nok slått til begge veier.

Musikken er for det meste passende, enten som ren kontrast til det som skjer på skjermen eller som et kompliment til det som skjer. En av filmens cheesieste scener inneholder dog Argentos aller mest upassende valg av musikk;

En av hovedpersonene har nettopp blitt drept – politiet frakter liket inn en sykebil mens Jennifer ser på, forskrekket og trist. Gjennom hele scenen spilles Motörheads «Locomotive» på fullt volum. Muligens er dette gjort med en eller annen kunstnerisk baktanke fra Argentos side, men jeg mistenker at de allerede hadde betalt plateselskapet for låten og at de rett og slett var nødt til å finne plass for den.

Phenomena ekkelt

En splættermesters debut

Effektene er skapt av Sergio Stivaletti, en av de mest profilerte «special make-up»-effektmakerne innen italiensk film. Han fikk sin debut med «Phenomena», men har også filmer som «Dèmoni» (som inneholder noen virkelig bra splætter-effekter), «Dellamorte Dellamore» og «Opera» på CV’en.

Drapsscenene holder kjent Argento-stil med nærbilder av morderens hender som stikker ofrene med diverse redskaper samt en forkjærlighet for å se hoder kræsje gjennom vindu – gjerne i ekstrem slow motion.

Den første gangen jeg så «Phenomena» var det en scene som virkelig brant seg fast i netthinna;

Jennifer befinner seg i morderens hus. I ett av rommene er det blitt gravd ut et digert hull fylt til randen med kroppsdeler, gugg og ormer. Selvsagt havner Jennifer nedi faenskapen mens morderen står å ser på og ler psykotisk. Det er en überheslig og ekkel scene som man definitivt ikke kommer til å glemme (muligens nok en grunn for at Jennifer Connelly ikke liker filmen).

phenomena connelly

Argentos mest særegne film?

«Phenomena» er en helt unik film, med en tone og en «feel» jeg ikke kan huske å ha opplevd i noen andre filmer. Med det mildt sagt bisarre lydsporet blandet med Argentos distinkte visuelle signatur samt det merkelige plottet sitter man igjen en film som er like underholdende som den er eksentrisk.

Traileren:

Filmen: 6/10

Ostness: 8/10

PS: Hele filmen ligger ute på youtube.