Maniac Cop (1988)

maniac_cop_blu_ray_review_

You have the right to remain silent…forever!

New York har en ny seriemorder – en morder med et forskrudd syn på rettferdighet. Kjør på rødt lys og du risikerer livet. Kast søppel på gata og du ender opp i søppelbøtta. Etterhvert som flere og flere dør begynner mordetterforsker Frank McCrae og få nyss om at morderen er en tidligere politimann. En politimann som ble buret inne for hans brutale metoder, der han ble drept (neeeesten) av skurkene han arresterte. En politimann kalt Matt Cordell.

600full-maniac-cop-screenshot.jpg

If chins could kill

 Kjapp produksjon

Når skribent Larry Cohen (kultprodusent/regissør/skribent av filmer som «The Stuff», «It’s Alive» og «Q: The Winged Serpent») møtte regissør William Lustig (skaper av splatter-eposet «Maniac») fant de kjapt tonen og brukte i følge Cohen bare 30 minutter til å komme opp med ideen samt hele handlingsforløpet til Maniac Cop. Lustig hadde tidligere lagd skrekkfilm, og Cohen hadde lyst å lage politithriller.

Storyen i Maniac Cop er temmelig enkel, men man finner mange spor av Cohens mistillit til autoritetsfigurer. Mannen i gata er livredd for politifolk og forteller om maktmisbruk, mens hovedmålene for Cordells hevntokt er politisjefen og borgermesteren som var skyld i at han havnet bak lås og slå. En av de beste scenene i filmen beskriver denne mistilliten godt; en bil blir stoppet av en politimann, dama i bilen tror det er Cordell og blir så redd at hun drar frem en pistol og skyter politimannen i hodet.

Filmens utseende minner mye om tv-serier i politisjangeren som «Hunter» (noen som husker den?) og «Streets of San Francisco», men øker produksjonsverdien med noen sekvenser fra en politiparade i New York, kapret i beste «guerilla-filmmaking»-ånd. Med andre ord at de filmet i New Yorks gater uten lov. I disse scenene får vi en morsom liten cameo av Sam Raimi, som en ganske overbevisende tv-journalist.

maniac-cop-1988-_136163-fli_1370078069

Høy skulderputeføring

 Is anybody out there?

Maniac Cop skiller seg ganske sterkt fra øvrige slasherfilmer. Ofrene er ikke kåte tenåringer på campingtur, vi får ingen typiske skvettescener og ingen teite folk som går rundt alene i mørket og spør om noen er der ute. Isteden føles filmen nesten som en ren politithriller der hovedpersonene prøver å finne ut hvem som er morderen, mens den skjærer (no pun intended) over i monsterfilm-stil når vi ser Cordell drepe folk. Ganske forfriskende når man er vant til ørten Friday the 13th-kopier.

maniac-cop-6

Filmens ekleste scene

 Ingen splatterfilm

I motsetning til brorparten av slasherfilmene som kom ut på åttitallet er ikke Maniac Cop særlig voldelig. Vi ser en og annen dæsj blod og folk som blir skutt eller kastet litt hit og dit, men ingen scener som kan minne og regissør William Lustigs «Maniac» – en film som i aller høysete grad fortjener å være på den sagnomsuste Video Nasties-lista. Filmen har dog en sekvens som er virkelig ekkel – et tilbakeblikk som viser oss hvordan Cordell ble «født» på ny som monsterpoliti. I fengselsdusjen blir han angrepet av en gjeng slemminger. Han banker livskjiten ut av to-tre stykker, men blir etterhvert overmannet, stukket i ryggen og skjært i hele ansiktet. Denne scenen er grafisk og brutal, nesten fullstendig i kontrast med filmens øvrige voldsskildringer. Scenen avsluttes i ren Hitchcock-stil, med close-up av blodet som renner ned i avløpet.

Jeg lurer litt på hvordan filmen hadde blitt med skikkelig Tom Savini-effekter over hele linja…

Bruce-Campbell-Maniac-Cop

Bruce Campbell før han ble skikkelig kjent

Rollegalleri med sterkt kjeveparti

Filmen inneholder ett og annet kjent sjangerfjes. Bruce Campbell spiller politibetjenten Jack Forrest. For fans som forbinder Campbell mest for rollen som Ash i Evil Dead-filmene er han nesten litt vanskelig å kjenne igjen her. Han har ingen tørrvittige one-liners og spiller rollen ganske så «straight». I slutten av filmen ser vi litt av de mer fysiske skuespilleregenskapene hans, der han blir slengt veggimellom i en varebil villmannskjørt av Cordell.

Tom Atkins (kjent fra Carpenter-filmene «The Fog», «Escape From New York» og «Halloween III: Season of the Witch») spiller etterforskeren som først mistenker hvem som kan være ansvarlig for mordene. Rollefiguren hans er en litt sånn typisk politimann, med trøblete fortid og selvmordsforsøk bak seg. Ingenting er en overraskelse for han, noe som kanskje kan forklare hvorfor han instinktivt hele tiden vet hva som foregår. Det hele virker kanskje lite logisk, men jeg tror dette er for å fortelle publikum hva som foregår – kjapt og effektivt.

Cordell spilles av Robert Z’Dar. En diger mann med en av de største kjevepartiene i filmhistorien. Litt morsomt at man i samme film finner to skuespillere med kallenavnet «The Chin»: Z’Dar og Bruce Campbell. Z’Dar spiller rollen som gærningpoliti i beste Jason Vorhees-stil. Mestparten av tiden står han helt i ro og bare ser skummel ut, men selv når ofrene hans løper vekk fort som faen, dukker han plutselig opp rett foran dem. Filmen hinter hele tiden for at det er noe overnaturlig ved Cordell, uten at dette utdypes eller poengteres på noen måte.

Filmens mest cheesy innslag er Laurene Landon som spiller Bruce Campbells kjæreste – en veldig blond politikvinne som jobber undercover som prostituert. Problemet er bare at hun ser slik ut hele filmen samt at hun aldri spiller rollen som noe annet enn en bimbo. Jeg erget meg hver eneste scene hun var med i. Rett og slett en elendig skuespiller.

Maniac Cop Synapse Blu-Ray 25

Trommemaskin og Hairspray

Det synes at filmen er lagt på slutten av åttitallet – damer har schvære hårspraytunge hårsveiser som ser ut som parykker, antageligvis mest for å maskere bruken av stuntmenn. Samtidig var det jo moten, noe jeg (dessverre) husker ganske godt.

Musikken er komponert av Jay Chattaway (ansvarlig for lydsporene i filmer som «Maniac», «Missing in Action», «Red Scorpion» og «Silver Bullet») og er på sitt mest cheesy i actionsekvensene. Som så mange filmer på åttitallet brukes det litt billige Casio-synthlyder og trommemaskin. Tenk deg Phil Collins og megahiten «Invisible Touch» og du skjønner hva jeg mener. Hovedtemaet til Cordell er mer effektivt – en enkel melodi med dissonante akkorder – som en litt creepy vuggesang. I senere år har Chattaway jobbest mest med diverse TV-serier som «Star Trek: The Next Generation», «Deep Space Nine» og «Enterprise».

Hele filmen finnes faktisk (i skrivende øyeblikk) på youtube, men jeg anbefaler at du sjekker ut filmen på Blu-ray – Arrow Films-versjonen var den jeg så for omtalen.

Traileren

Maniac Cop kombinerer slasher-horror og polititfilm i en kort, underholdende og effektiv skrekkthriller.

PS: Hvis du liker Maniac Cop, anbefaler jeg at du sjekker ut den overraskende bra oppfølgeren, som kanskje har det beste «man-on-fire»-stuntet jeg har sett, pluss at den er ganske kul.

Filmen: 7/10

Ost-ness: 5/10