Flash Gordon (1980)

flash-gordon-poster

Når smaker en pakke ostepop best? Er det rett etter du har åpna posen og eimen av innestengt ost slår deg i trynet? Eller kanskje når posen har stått åpen over natta og hver bit er litt myk og småsoggy? De lærde strides, men for meg er det ingen tvil – jeg foretrekker når posen har stått åpen ei god stund. Bitene smelter liksom litt på tunga, du får enda mer ostesmak og du slipper å få en sår gane.

Flash Gordon er filmens ekvivalent av en pose ostepop som har stått åpen…lenge.

flash_jones

Første gang jeg så filmen lå jeg på magen under en stol. Jeg holdte pusten. Jeg var musestille som en ninja på snikmordertokt. Foreldrene mine måtte ikke vite at jeg var der. Du skjønner, når jeg var liten hadde jeg total tannlegeskrekk. Pappa hadde leidd filmen på video, og lovte at jeg skulle få se den så lenge jeg lot meg overtale til et tannlegebesøk. Jeg skulle trekke ei melketann. Tanken på trekking av tenner, tannlegekontorlukt og skummel mann i hvit frakk var nok til at jeg blånekta. Jeg skulle IKKE til tannleggen.

Jeg fikk altså ikke se filmen og måtte være på soverommet. Men…filmen måtte jeg jo se!

Jeg sneik meg opp trappa så stille jeg kunne, krøp under stolen og sniktittet på TV’en. Jeg så bare halve skjermen, men det var nok.

Flash! I love you, but we only have 14 hours to save the Earth!

Den onde Keiser Ming liker å plage planeter med jordskjelv og orkaner før han til slutt tilintetgjør hele verdenen. Dette planlegger han å gjøre med vår egen grønne planet, men tar ikke i betraktning den ekstrentiske vitenskapsmannen, Hans Zarkov, sportsjournalisten Dale Arden og fotballspilleren (av den amerikanske sorten) Flash Gordon. Sistnevnte havner ombord romskipet til Zarkov, og etter kort tid befinner de seg alle sammen i det parallelle universet Mongo. Da er det ikke stort annet å gjøre enn å bekjempe Ming og samtidig redde universet.

flash_gordon_2

Keiser Ming, i Max Von Sydows skikkelse.

FLASH! Aaaah! Saviour of the Universe! 

Queen har igjen lydsporet til en ostepopfilm (selv om Pink Floyd var førstevalget), og her passer musikken i mye større grad enn den gjorde i Highlander. Operatisk og pompøst med hylende gitarer og falsettvokal i beste Bee Gees-stil. Spesielt morsomt (for en gitarheltwannabe som meg selv) er Brian Mays gitarversjon av brudevalsen. Cheesy som bare det, men samtidig veldig kult.

Jeg vil påstå at filmens utseende er fullstendig unik. Alt er ekstremt fargerikt og oppfinnsomt – kostymer glitrer og skinner og himmelen er bestandig lilla, rosa eller oransje. Designer Danilo Donati har en fortid med Fellini-filmene Amarcord og Satyricon, og det synes. Flash Gordon ser definitivt mer ut som en surrealistisk fantasy-film enn science fiction.

ornella-muti-flash-gordon

Mings onde datter, Aura.

Father Merrin, James Bond og Boss Nass

Det er litt morsomt å se respektable skuespillere som Max Von Sydow, Timothy Dalton og Brian Blessed i en slik cheesy kultfilm. Det er lett å se at Von Sydow har det kjempeskøy som den litt overdådig onde Ming. Han dominerer alle scener han er med i og er en effektiv bad guy.

Flash Gordon spilles av Sam Jones. Han går rundt i en t-skjorte med navnet FLASH i store bokstaver. Du vet, i fall du av og til glemmer hvilken film du ser på. Han minner litt om Dolph Lundgren men er ikke like ehh…dreven som skuespiller. Sam Jones har for det meste spilt i diverse TV-serier, med har en morsom gjesterolle i Seth McFarlanes «Ted», der han mer eller mindre spiller seg selv.

Ellers må jeg nevne Ornella Muti som spiller Mings datter, Aura – bare på grunn av…vel, se bildet ovenfor.

Flash-Gordon-cult-films-1945169-768-432

Brian Blessed og Timothy Dalton

Go Ninja, Go Ninja, Go!

Når Keiser Ming ber Flash introdusere seg svarer han

«Flash Gordon. Quarterback. New York Jets.» 

At han er quarterback får han faktisk demonstrert da vaktene angriper ham. Han får grisebank helt til Zarkov kaster en eggformet – eller ja – amerikansk fotball-liknende ball til ham. Dette vekker konkurranseinstinktet i Flash, han roper «34, 49, 66, hut! hut! hut!» og begynner å takle vaktene, akkurat som i en amerikansk fotballkamp. Samtidig hyler Dale Arden «Go Flash! Go Flash!» i beste cheerleader-ånd.

En nesten ubeskrivelig teit actionscene og filmens mest ostete innslag.

Det finnes også kule actionscener – spesielt den der Flash og Prins Barin (Timothy Dalton) slåss mot hverandre på en vippende plattform mens stålpigger (gummi, faktisk – du kan se det nå og da) stikker ut av hull i bakken.

Ellers byr dialogen på ett og annet gullkorn:

Flash: «You look great. No, I mean it!»

Dale: «It’s the eye make-up. I really must remember the trick when I wake up»

Flash: «Well, darn – that’s what I was gonna say!»

flash-gordon_610

Flash på tur til å skåre touchdown

En vanskelig produksjon

Det tok lang tid å få lagd filmen, Mike Hodges (mest kjent for «Get Carter (1971)» med Michael Caine) var faktisk den åttende regissøren produsent Dino De Laurentiis valgte. Hodges skal selv ha sagt om produksjonen: «the only improvised $27-million movie ever made». I følge imdb var faktisk George Lucas interessert i å regissere filmen, før han begynte med Star Wars, selvsagt.

Når vi allerede er inne på området filmtrivia – Arnold Schwarzenegger var førstevalget i rollen som Flash, men kunne ikke brukes grunnet hans «ugjennomtrengelige østerrikske aksent».

flashgordon22

Overdådig set-design av Danilo Donati.

I de siste årene har det gått rykter om en reboot av Flash Gordon, men alt jeg har kunnet finne er rykter. Regissør Breck Eisner (The Crazies, Sahara) hadde rettighetene i 2010 og var i gang med manus:

«We’re deep into the script. By the way, it will be 3D, and it will have a ton of CG in it, and it will be an action adventure movie. It’s not camp in any way. And it’ll be fun and cool.»

Det kan se ut som filmen siden har havnet i det man i filmbransjen kaller «development hell». Uansett, når Hollywood omsider lager en ny Flash Gordon-film, tyder alt på at vi får nok en CGI-fylt seriøs actionfilm og noe helt annet enn denne sjarmerende klumpen roquefort.

Flash Gordon er en herlig teit, underholdende og unik bit 80-tallsnostalgi.

…they don’t make ’em like this any more.