Highlander (1986)

highlander_movie_poster_christopher_lambert_clancy_brown_1_

Jeg husker krystallklart dagen foreldrene mine hadde leidd Highlander på video. Året var 1986, jeg var ni år gammel – for ung til å se Highlander. På coveret var det en mann som holdte et svært sverd, beglodd av en skummel, hodeskallebærende gærning i bakgrunnen. Teksten på baksiden hadde ei setning som svidde seg fast i netthinnen: «MacLeod og Kurganen tilhører en udødelig rase som bare kan dø ved å bli halshogd med sverd.» «Udødelig», «halshogd» og «sverd» – ord som virket umåtelig tiltrekkende i mitt prepubertale sinn.

På den tiden var det to ting som virkelig var viktig i livet mitt, Star Wars og He-Man. Jeg hadde sett traileren med folk som sloss med sverd der sverdene slo gnister når de traff hverandre, nesten som lyssabler – og coveret viste jo en skumling som kunne minne pittelitt om Skeletor.

…Jeg var frelst, allerede før jeg hadde sett filmen.

Det skulle ta tre-fire år før jeg faktisk fikk sett den – på en piratkopiert VHS-kassett hos en kompis, selvsagt. Jeg ble ikke skuffet. Filmen hadde alt en tenåringsgutt kunne ønske: action, kul rockemusikk, hoder som ble kappet av med samuraisverd, masse spesialeffekter samt en skikkelig ekkel bad guy – den onde Kurganen, Victor Kruger.

Plottet tåler kanskje ikke en altfor nøye gransking. Filmen handler om en rase udødelige folk, som altså bare kan drepes ved dekapitasjon (på godt norsk). Filmens tagline er «There can be only one» – med andre ord må de gå rundt å drepe hverandre til bare èn person gjenstår, for å ikke lengre være udødelig, eller bli allmektig, eller noe sånt – poenget er at det hele virker litt dårlig gjennomtenkt – omtrent som om filmen var skrevet av en tenåringsgutt. Sannsynligvis er nok det en av de største grunnene for at jeg ble så betatt av filmen.

Highlander-Victory

Filmen fortelles gjennom en nåtidshistorie rammet av en rekke tilbakeblikk, eller flashbacks, som de heter på filmspråket. En av disse vignettene tar for seg hovedpersonen Connor MacLeods forhold til den vakre Heather, hvor vi får se Connor forbli ung mens hans «bonnie Heather» eldes og dør. Det hele akkompagnert av Queens «Who Wants to Live Forever». Teksten i låten får en ganske sterk betydning når vi vet at Freddie Mercury allerede i 1986 hadde fått HIV-viruset, selv om han ikke fikk diagnosen før påsken 1987.

En låt, og en scene som bestandig går inn på meg. Filmens desiderte høydepunkt i min mening.

Siste gang jeg så filmen, var jeg sammen med en amerikansk venninne. Jeg husker hun var litt frustrert over filmens bruk av flashback: «When’s the story gonna start?», spurte hun meg. En litt merkelig kommentar, syntes jeg da. I ettertid skjønner jeg at det kan virke som nåtidsfortellingen hele tiden blir avbrutt, og det kan virke distraherende. Selv synes jeg tilbakeblikkene gir filmen mer trøkk, rent emosjonelt. Da spesielt med tanke på «Who Wants to Live Forever»-montasjen. Sett under ett blir historien mer storslagen og «episk».

Ikke alle tilbakeblikkene er like effektive. De varierer litt i kvalitet; i sekvensen der en drita full Connor duellerer med en forfinet lord prøver filmen seg på slapstick-humor og bommer totalt. Det hele blir rett og slett litt pinlig.

highlander7

Regissør Russel Mulcahy er ansvarlig for flere kjente musikkvideoer fra 80-tallet – blant annet Elton Johns «I’m Still Standing» og Bonnie Tylers «Total Eclipse of the Heart» – og det vises. Kjappe klipp, fancy steadycam-bevegelser, sterk bruk av farger i fotografi og hyppig bruk av montasjer med musikk. Et filmspråk som ofte ble brukt på åttitallet, kanskje aller mest ekstremt i Rocky IV.

Mulcahy treffer best i overgangene mellom nåtid og flashback, der kameraet gjerne beveger seg opp gjennom taket i 1986, for så sømløst å gli opp over en gresskledd eng i Skottland 1536. Elegante greier.

Kjapp liten funfact: se om du kjenner igjen han som spiller den våpengærne eks-militære, Kirk Matunas. Dette er den britiske skuespilleren Christopher Malcolm som jeg kjenner best som snowspeeder-pilot Zev fra Empire Strikes Back.

Noe av det som etter min mening gjør at Highlander gjør seg kvalifisert til en Ostepopfilm er skuespillervalgene. Da spesielt franske Christopher Lambert. Når han fikk rollen kunne han knapt snakke engelsk, noe som gjør at hans Skotske aksent blir vel kunstig. Som hans mentor, den Egypt-fødde men definitivt spansklydende Juan Sanchez Villa-Lobos Ramirez, har vi Mr. Scottish Himshelf – Sean Connery. En litt morsom scene er når Connor forklarer Ramirez hva haggis er. «How revolting!» utbryter Connery i hans umiskjennelige skotske toner. Man kjøper ikke helt konseptet med en fransk Skotte og en skotsk Egypter, for å si det sånn.

Derimot er valget av filmens skurk, i Clancy Browns skikkelse, genial. En diger mann med grus i stemmebåndene og lysende ondskapsfulle øyne.

Et annet cheesy element, er politisjef Frank Moran, spilt av Alan North. Alan North kjenner jeg igjen fra tv-serien Police Squad! (med Leslie Nielsen). Jeg vet ikke om det er ment at politisjefen skal være filmens «comic relief», men han spiller nøyaktig samme rollen som i tv-serien. Muligens klarer jeg ikke å skille rollene fra hverandre, men jeg klarer ikke å ta et ord han sier seriøst.

Når jeg på nytt ser filmen i voksen alder, er det kanskje ikke sverdkampene og rullende hoder jeg liker mest. Filmen er visuelt vakker, lydsporet er sterkt og jeg liker tematikken rundt det med udødelighet og ensomheten en slik tilværelse måtte medføre. Filmens beste scener tar for seg akkurat denne problematikken, uten at det føles som man blir overlesset med et budskap eller moral.

Highlander er langt fra perfekt. Den er cheesy, veldig åttitalls

…og jeg elsker den.

Obs: Highlander kan du se på nett hvis du har tilgang til Amerikansk Netflix.