Deathstalker (1983)

Det engelske begrepet «a guilty pleasure» har for meg bestandig vært en kilde til forvirring. Altså en «skyldig glede» hvis man oversetter direkte. Jeg har aldri fått noen skyldfølelse etter å ha spist en feit cheeseburger eller hatt en morsom kveld ute på byen. Skyldfølelse overlater jeg til folk som er over snittet opptatt av synd og religiøse konsepter om himmel og helvete. Deathstalker er dog en tohundreogfemti grams McDonalds-burger av en film som definitivt kommer under kategorien «guilty pleasures», og en av de mest cheesy filmene jeg har sett på lang, lang tid.

Arnold Schwarzenegger ble for alvor kjent etter hans rolle i «Conan the Barbarian fra 1981». I årene som fulgte kom en malvase med stort sett forferdelige kopier og ripoffs. Kultfilmprodusenten Roger Corman så muligheten for å tjene litt cash på denne undersjangeren av filmer populært kalt «sword and sorcery», og leidde inn argentinskfødde James Sbardellati for å lage en billigere kopi av Arnies storsuksess.

Filmen handler om den onde trollmannen, Munkar, som arrangerer en turnering for landets krigere og leiesoldater. Deathstalker må samle tre magiske objekter for å bli verdig nok til å delta i turneringen og redde verden yada, yada. Plottet figurerer mest som bakgrunnsteppe for en neve sverdkamper, en og annen blodskvett samt en hel drøss med halvnakne kropper – Ingredienser du ofte finner igjen i Cormans filmer.

death_stalker_and_kaira_by_death_g_stalker-d5hsmpx

Åpningsscenen setter standarden for resten av filmen – en lærkledd dame angripes av flere stygge neandertaleraktige slemminger. Helten vår, Deathstalker (som faktisk er navnet hans) står rolig og følger med på det som skjer, før de legger merke til ham. Stalker strider til verks og dreper hele gjengen uten problemer. Han går så bort til jenta, skjærer over repet som holder henne fanget, og kler av henne den minimale lærkjolen. Hun hengir gir seg ham uten å nøle. Muligens som tegn på takknemlighet eller at hun blir tent på all volden, eller muligens at screenplay-forfatter Howard R. Cohen har hatt denne dagdrømmen siden han var femten. Jeg heller mot sistnenvte, siden resten av filmen er ren ungdomsskolefantasi fra start til slutt. Deathstalker-universet har en temmelig enkel kjønnsrollefordeling – menn er muskuløse kjemper som bare tar det de vil ha, og kvinner er haremsslaver med klær som veldig lett faller av. Dette elementet gir meg ikke direkte skyldfølelse som tilskuer, men en litt vond smak i munnen. Litt sånn som når jeg får servert osteburger med sylteagurk.

deathstalker

Lana Clarkson spiller den eneste sterke kvinnen i filmen, krigeren Kaira. Hun banker opp mannfolk her og der, men ikke tro at dette kvalifiseres til «girl power»; hun sprader rundt toppløs nesten hele tiden, selv når hun kutter folk i biter. Med andre ord, feminisme er ikke noe du kan forvente å finne i Deathstalker.

Det ikke bare jentene som går toppløs gjennom filmen. Hovedrolleinnehaver Richard Hill ser i bunn og grunn litt ut som He-Man, med sin svetteglinsende kropp og blonde heavy metal-parykk. Han spiller rollen med total likegyldighet overfor det som skjer rundt ham, så når han tar opp kampen for å redde verden, virker det litt mot hans natur. Et lite (fånyttig) forsøk på karakterutvikling?

Som Deathstalkers «damsel in distress», Prinsesse Codille finner vi playboymodell Barbi Benton. Det eneste nevneverdige jeg kunne finne ut om henne var hennes synspunkt på dyrevern: «I believe that mink are raised for being turned into fur coats and if we didn’t wear fur coats those little animals would never have been born.» En interessant filosofi for å si det mildt – selv synes jeg folk som bruker kåper av ekte pels er minst like harry som denne filmen.

deathstalker8a_zps7dcab906

Trollmannen Munkar

Som i så mange lavbudsjettsfilmer er spesialeffektene av den billige sorten. Flere ganger i filmen får du denne varianten: Deathstalker svinger sverdet sitt mot en bad guy, og rett før han treffer klippes det over til et hode som flyr over skjermen. Lettvint, men forsåvidt effektivt. I sluttscenen får vi noen animerte, fullstendig utroverdige lyn- og lyseffekter som ikke akkurat høyner produksjonsverdien. Filmen har egentlig lite blod, men de gangene blodspruten står ser det ut som husholdningssaft. Ble nesten litt tørst, jeg.

Dialogen i filmen er ofte særdeles ostete. For eksempel i scenen der Kaira sloss mot leiesoldaten Salmaron:

Kaira: «I may be a woman, but my sword has cut down greater men than you.» 

Salmaron: «And I’ve dealt with better women. With a different sword.»

Slike replikker gjør at jeg ikke helt klarer å bestemme meg om Deathstalker er ment som en parodi, eller selvhøytidelig Conan-ripoff. Den er definitivt morsom, men enten er humoren fullstendig utilsiktet, eller så snakker vi om en film som ikke tar seg selv så altfor høytidelig. Resultatet er uansett en film som definitivt er «so bad, it’s good».

I have the POWER!

Avslutningsvis kan jeg summere filmen ved å sitere ett av brukerinnleggene på imdb: «There are twenty-five breast shots, twenty-seven butt shots, six sword fights, fifteen impalings, two amputations, one arrow in the neck, three beheadings, one horse dragging, one eye-candy, one finger food, one mud wrestle, one pig face, one magical transsexual operation, two bitch slappings, one crotch stabbing, one head smashing, and one draw-and-quartering»

Deathstalker er en ganske så dårlig film. Det finnes verre filmer i sjangeren (se f.eks. «Barbarian Queen» – eller nei, IKKE se den!), men det er mange ting å kritisere her. Skuespill, manus, spesialeffekter og regi er utvilsomt under pari. Samtidig føles det litt fruktløst å skulle kritisere slike filmer, som i utgangspunktet er skapt for å tilfredstille de enkleste lyster man finner i oss som liker trashy filmer. At slike historier fortelles med slik komplett fravær av skam har også sin egen sjarm.

Deathstalker er ost av den mer underholdende sorten, selv om du føler deg pittelitt skitten etterpå.

Sjekk ut filmen på amerikansk Netflix.