Dune (1984)

duneposter

Sand i maskineriet

Dune er en science fiction-film som var i produksjon helt siden begynnelsen av 70-tallet. Kultregissør Alejandro Jodorowsky hadde samlet folk som Dan O’Bannon, H.R. Giger og tegneserieskaper Jean «Moebius» Giraud for å lage et åtte timers spirituelt epos basert på Frank Herberts bok. (Anbefaler at dere sjekker ut dokumentaren «Jodorowsky’s Dune» som ligger på kanadiske Netflix)

Etter mye frem og tilbake endte de tre ovennevnte kollaboratørene på settet av Ridley Scotts «Alien» og Jodorowskys versjon av Dune havnet i et nesten ti års langt produksjonshelvete…

…helt til produsent Dino De Laurentiis så filmen «The Elephant Man» og la merke til filmens regi og kunsteriske verdi. David Lynch var navnet, og Dune fikk en ny mann bak styrehjulet.

dunekyle1

My name is Alan Smithee

Det er godt kjent at innspillingen av Dune ikke gikk helt knirkefritt for seg. David Lynch fikk aldri full kreativ kontroll, og filmen var en kritisk og økonomisk flopp. Lynch nekter å diskutere filmen i intervju og ser på Dune som hans eneste nederlag som regissør.

Det finnes også en nesten tre timers lang TV-versjon av Dune. Lynch var så misfornøyd med denne utgaven at han ba om å bli kreditert som Alan Smithee – altså pseudonymet som brukes når en regissør ikke vil assosieres med en film. Jeg anbefaler forsåvidt at du ikke ser TV-versjonen, ettersom den er voldsomt langtekkelig og kjedelig.

I ettertid er det litt morsomt å tenke på hvordan ting kunne ha blitt. Lynch ble tilbydd regissørjobben på «Return of the Jedi», men sa nei for å filme Dune isteden. Se for deg Lynchianske Ewoks som lever i radiator-ovnen din…

t0p7wEUHPQsydHAN0rxroVFgPyQ

Kjente sjakkbrikker

Kyle MacLachlan (Agent Cooper fra Twin Peaks, yay!) spiller vår helt Paul Atreides. En messianisk figur som kan sparke rumpe med space kung-fu. Ikke med en gang, selvsagt, men hans utvikling som karakter er akkurat som Luke Skywalkers oppdagelse av The Force.

Resten av rollegalleriet er fylt av kjente navn som Patrick Stewart, Sean Young, Brad Dourif, Jürgen Prochnow, Max Von Sydow, Sting (!) og Kenneth McMillan som den groteskt kule/fæle slemmingen, Baron Vladimir Harkonnen.

Samtlige gjør en god figur, og man sitter som tilskuer og sier «Oi! Visste ikke at han var med i denne filmen?!» Gjennomsnittskvaliteten på skuespillerne er definitivt noe som gjør filmen bedre. Kan lett se for meg at dette ville blitt en kalkun uten like med dårlige skuespillere. Sånn som den er kan man godt kalle Dune en kalkun uten at jeg ville ha kranglet så alt for mye, men en god-cheesy og underholdende sådan.

timthumb.php

Høylydt tenking

Dune har en unik og ganske merkelig måte å skildre de forskjellige figurenes intensjoner og holdninger. Man får høre hva folk tenker. Nesten som tankebobler i en tegneserie. De som har sett Terence Fishers skrekklassiker «The Haunting» skjønner hva jeg snakker om.

Dette har effekten av å distansere seeren en smule, i hvert fall i mitt tilfelle. Nesten som om Lynch var redd for at vi ikke skulle skjønne hva som skjer – at vi ikke kan tenke for oss selv. Det kan selvsagt også grunne i at store deler av måten boken er fortalt på er i form av interne monologer.

dunefight

Rocking in bodybags

Spesialeffektene holder – hva skal man si? Variabel kvalitet. Fra pinlig til ganske så bra. Elementet som redder det visuelle, er designet. Kostymene, kulissene og bakgrunnsmaleriene er flotte, fargerike og ja…skikkelig sci-fi.

Ser du folka i bakgrunnen på bildet ovenfor? De som er ikledd noe som ser ut som søppelsekker? Sannheten er ikke så langt unna – kostymene var lagd av likposer som faktisk hadde blitt brukt flere ganger. På årntli. Skuespillerne ble ikke fortalt om dette på forhånd.

Musikksporet er levert av P4s favorittband Toto. Litt i samme stil som de andre ostefilmene Highlander og Flash Gordon (med musikk av Queen). Resultatet er cheesy nok, men jeg liker både tradisjonell filmmusikk og rock så det funker for meg.

2477

«Make it…so?»

 Sci-fi mash-up

Dune har mange av elementene en klassisk science fiction-film i min mening bør ha. Skywalker-aktig helt, obskønt grotesk bad-guy, mystisk martial-arts, intergalaktiske reiser, gigantiske sandormer og tegneserieaktig billedspråk.

Den er bare satt sammen på en merkelig måte, som om man tar alle råvarene man liker, stapper dem i en foodprosessor og drikker det rett ned.

Med andre ord det man på engelsk kaller «an acquired taste».

Trailer:

Filmen: 7

Ostness: 9

By the way, i skrivende øyeblikk ligger Dune på Netflix i enkelte regioner.


Tiårsosten: 1980-1989

Åttitallet var verdens beste tiår.

…for meg. Jeg var guttunge og tilbringte dagene mine i fantasien min. En fantasi inspirert av Jedi-ridderne fra Star Wars-universet, superheltene i Marvel-tegneseriene og muskelbuntene fra He-Man.

I dag betyr åttitallet så mye mer enn kun barndomsminner. I dag er åttitallet en stor kilde for gode opplevelser innen skrekk, fantasy og science-fiction. Med andre ord ble det skapt en hel bråte med herlige ostefilmer i løpet av dette tiåret (som jeg av åpenbare grunner IKKE så når jeg liten).

Dere er mest sannsynlig kjent med en del av disse godbitene, men jeg tenkte belyse de noe mer bortgjemte, halvglemte og obskure titlene – ett år om gangen.

Enjoy…

1980: Shogun Assassin

shogun-assassin

«Meet the greatest team in the history of mass slaughter» – kanskje den beste føkkings taglinen ever?

…også veldig passende. «Shogun Assassin» er en ekstremt blodig og voldelig samurai-film med fontener av blod, avkappede hoder og en overraskende høy «body count». Filmet er fotografert på en måte som minner meg om Sergio Leone – spesielt bruken av widescreen og åpne landskap. De mange kampscenene er grasiøst koreografert og sømløst klipt sammen, tillagt herlig urealistiske lydeffekter og harry dubbing.

Filmen handler om Lone Wolf, en erketøff Samurai som blir litt for mektig for sitt eget beste. Kona blir drept av Shogunen – sjefen selv, med andre ord. Lone Wolf klarer å redde sønnen, og sammen setter de i gang et hevntokt Quentin Tarantino ville vært stolt av…

1981: Dragonslayer

50_d_17615_0_Dragonslayer

Dragonslayer har ganske imponerende effekter for sin tid, mye grunnet bruken av «go-motion» – en videreføring at «stop-motion»-teknikken der miniatyrmodellene beveges og fotograferes av en computer. Teknikken ble pionert av effektsguruen Phil Tippet og først brukt i Empire Strikes Back. Før inntoget av av nittitallets CGI ble «go-motion» brukt i de fleste filmer der manus forlangte animerte beist og udyr (ED-209 fra Robocop er et godt eksempel).

Filmen handler om en trollmanns læregutt som får i oppgave å drepe en ekkel drage. Dragen krever at det en gang i året ofres en jomfru for å unngå at hele landsbyen bades i flammer. Hovedpersonen – den noe motvillige helten – spilles av Janosz fra Ghostbusters II, eller som han egentlig heter, Peter MacNicol. Dette er MacNicols debut, men ikke en film han er særlig stolt over.

– Cheesy og morsom er den uten tvil, derimot.

1982: The Beastmaster

beastmaster_poster_01

I kjølvannet av Arnolds Conan the Barbarian kom det en hel drøss av fantasy-filmer med muskelmenn, onde heksemestere og magiske våpen (som f. eks. Deathstalker, som jeg har omtalt tidligere). Beastmaster tilhører samme sjanger, men handler om en helt som ikke kun stoler på rå muskelkraft. Han kan i tillegg få alskens dyr til å gjøre hva han vil (som regel innebærer dette å angripe en og annen stakkars bad-guy).

Beastmaster inneholder en del kule og ikke fullt så kule spesialeffekter, noe macho-action og ganske mye kjøtt, eller «flesh» som man ville sagt på engelsk – spontanoversettelser, you know.

1983: Christine

christine-movie-poster

«Christine» er en filmversjon av Stephen Kings bok av samme navn i serien King-fortellinger der en død gjenstand er besatt av en ond ånd (som i for eksempel denne ostefilmen).

Arnie er en nerdete og ensom tenåring som veldig gjerne har lyst å være en av de kule kidsa. Løsningen er enkel – skaff deg en lekker bil og du får både dama og kule kompiser. Problemet er bare at bilen har sin egen vilje og en sjalu, hevngjerrig og særdeles morderisk personlighet.

Christine er en av John Carpenters litt mindre kjente åttitallsfilmer, men er også en herlig og cheesy bil-slasher.

1984: The Last Starfighter

last_starfighter_poster

Hadde det ikke vært kult å kunne redde universet utelukkende fordi du er dritgod i videospill?

Dette er guttedrømmen som blir til virkelighet for tenåringen Alex Rogan når han slår rekorden i arkadespillet «Starfighter». Det viser seg at spillet er skapt for å finne ut hvem har talent nok til bli pilot av kampskipet Gunstar – det eneste våpenet kraftig nok til å bekjempe slemmingen Xur.

The Last Starfighter er den første filmen der alt av spesial-effekter (utenom make-up og eksplosjoner) er computer-grafikk. Dette gir filmen et distinkt utseende som jeg kan se for meg var særdeles imponerende når den kom ut.

For fans av Star Wars er dette en sjarmerende og morsom actionfilm som fortjener å bli sett av flere.

1985: Starchaser – The Legend of Orin

starchaser_poster_01

Åttitallet er faktisk full av filmer sterkt inspirert av Star Wars. Også blant animerte, litt bortglemte perler.

Starchaser: The Legend of Orin er så lik Star Wars-filmene at man kan lure på hvorfor ikke George Lucas var ute med trusler om saksmål. Her har vi lyssverd, stormtroopers og rebeller som sloss mot den onde overmakten. Sannsynlig er Starchaser godt tjent med at den er såpass obskur.

The Legend of Orin er en så langt jeg vet den første animasjonsfilmen som blander både tradisjonell 2D-animasjon med datagrafikk i tre dimensjoner.

1986: From Beyond

from-beyond-front

 

From Beyond er en mildt sagt spinnvill splatterfilm fra Stuart Gordon (kjent som regissør av Re-Animator, Dolls og Robot Jox etc.).

En gruppe vitenskapsfolk – med Jeffrey Combs i spissen – har lagd en maskin som kan se inn i andre dimensjoner og virkeligheter. Problemet er bare at maskinen fungerer som en portal for alt som måtte finnes i disse andre dimensjonene.

I From Beyond går ting rett til helvete, og det er helvetes underholdende. Bare vær sikker på at du ser en usensurert versjon (den sensurerte er tam som bare det).

1987: Bad Taste

Bad-Taste-1987

«I’m a Derek, and Dereks don’t run!»

Bad Taste var filmen som tok splatter-møydommen min. Jeg var 14 og hadde aldri sett en film med særlig høy blod- og gørrkvotient. Husker jeg satte pizzaen i vranghalsen og ble småkvalm av enkelte scener. Good times.

Det er selvsagt en smule merkelig å tenke at dette var Peter Jacksons debut. Navnet hans er i dag er synonymt med søte hobbiter og alver og trollmenn, men han begynte altså med litervis av filmblod, hjernemasse og spyspising.

La oss håpe Jackson er ferdig med søtskapen slik at han kan vende tilbake til røttene sine.

1988: Dead Heat

469577.1020.A

«Buddy cop»-filmer (fra nå av omdøpt til Politikompisfilm på norsk) er en av de mer populære undersjangrene innen action. På åttitallet kom det en hel skare slike filmer i kjølvannet av «Lethal Weapon»-serien. Dead Heat skiller seg pittelitt fra bermen, i og med at den er en miks av politikompis-action, komedie og Zombiesplatter.

Joe Piscopo og Treat Williams spiller politikompisene som jakter skurker som er svært vanskelig å drepe. Sannheten er at skurkene allerede er døde, vekt til live av en gærn vitenskapsmann. Løsningen er enkel – politimennene må bli like død som de døde for å bekjempe de døde. Logisk.

En morsom actionfilm med godkjente effekter av lavbudsjettsvarianten.

1989: Warlock

Warlock-1989-movie-9

Til tross for at jeg er ateist til tåspissene har jeg bestandig hatt en forkjærlighet til religiøse skrekkfilmer med demonsbesettelser, krusifiksveiving og kristen ikonografi.

Warlock tilhører definitivt sjangeren religøs skrekk, og handler om ingen ringere enn Satans sønn himself, som driver (bokstavelig talt) faenskap på 1600-tallet. Giles (nei, ikke han fra Buffy) er heksejegeren som er på nippet til å få has på ham, men Ondskapens Prins klarer såvidt å rømme gjennom en tidsportal. Han ender opp i nåtidens (det vil si åttitallets) Amerika med heksejegeren hakk i hæl…

Warlock har jeg sett mange, mange ganger. Den har kanskje tapt seg litt siden jeg først så den, men jeg koser meg med Julian Sands iskalde rolle som Satansønnen og Richard E. Grant i rollen som standhaftig heksejeger. Det er tydelig at de har det morsomt med rollene sine.

…hvilke bortglemte, fortrengte og bortgjemte ostefilmer fra åttitallet har jeg glemt?

Kommentér i vei. 🙂


Clash of the Titans (1981)

coverclash

If it ain’t broke…

Reboot. Remake. Reimagining – vante begrep fra det siste tiårets Hollywood. Du har kanskje sett den lett mediokre «Clash of the Titans» fra 2010 med Sam Worthington? Muligens var du ikke klar over at den er basert på en film av samme navn som kom ut nesten tretti år tidligere? Dette blir dessverre mer og mer vanlig. Neste år får vi visstnok remakes av «Poltergeist», «Mad Max» og «The Crow», blant annet. Er ikke originalene gode nok, kanskje?

En diskusjon for en annen gang…

gorgonstare

Guddommelig såpeopera

The Clash of the Titans handler om Zeus’ sønn, halvguden Perseus. Gudinnen Thetis er sjalu på Zeus – Perseus har alt han måtte ønske seg, mens hennes sønn, Calibos er et uhyre og et monster ingen vil ha noe med å gjøre. Gudinnen tar sin hevn ved å slippe løs Kraken, en titan som sprer død og fordervelse. Med hjelp av den mekaniske uglen, Bubo og den flygende hesten Pegasus er det opp til Perseus å redde kongeriket og kapre den vakre prinsessen, Andromeda.

harry-hamlin-clash-of-the-titans-GC

If looks could kill…

Kraken-monsteret er nesten uovervinnelig.

Nesten.

Det eneste som kan skade titanen, er et blikk fra Medusa. Ett eneste blikk, og alt Medusa skuer blir om til stein. Filmens kuleste scene kommer når Perseus tar seg inn i slangehulen hennes og må bruke refleksjonen i gullskjoldet hans for å unngå å se på henne direkte. En velregissert og spennende scene som inneholder filmens mest overbevisende bruk av farger, og ikke minst, effekter.

medusa

Pirkearbeidets mester

Filmens store stjerne er Ray Harryhausen. Mannen som ganske bokstavelig gjorde «stop-motion»-effekter til en kunstform. Stop Motion er altså teknikken der man fotograferer miniatyrfigurer, beveger dem pittelitt, fotograferer dem på nytt og sakte men sikkert, skaper en animert scene. Film viser som regel 25 bilder i sekundet, så stop-motion er med andre ord en særdeles nitidig jobb.

«Clash of the Titans» var den siste filmen han arbeidde med, og er faktisk den eneste filmen i hans karriere de han hadde assistenter. Ellers gjorde han alle sine effekter og skulpturer alene på filmer som «The 3 Worlds of Gulliver», «Jason and the Argonauts» og «The Golden Voyage of Sinbad».

Sammenlignet med dagens datagrafikk ser hans skapninger kanskje noe primitive ut, men det er verd å tenke på at denne teknikken er en forløper til omtrent alt av sci-fi og fantasy-filmer vi ser i dag, og det er ikke uten grunn at effektguruer som Dennis Muren og Phil Tippet (Star Wars-filmene, Jurassic Park, Starship Troopers osv.) ser på Harryhausen som deres læremester.

Clash of the Titans (1982) movie image

Olympisk galleri

Rollelista er full av kjente fjes – Trollmannen Ammon spilles av Rocky Balboas boksetrener, Burgess Meredith, Maggie Smith er Zeus sin sjalu eks, Thetis, Bond-baben Ursula Andress – ofte kalt «Usually Undressed» grunnet hennes mange nakenroller – spiller Afrodite (selvsagt) og Perseus spilles av Harry Hamlin (noen som husker «Lov og Rett i LA» som gikk på NRK for leeeenge siden?).

Den smått legendariske Shakespeare-skuespilleren Laurence Olivier spiller gamlefar selv – Zeus. Han husker jeg best som den gamle ridderen i «Indiana Jones and the Last Crusade» – han som så tørt sa:

«He chose….poorly»

kraken-clash-of-the-titans

Bøttevis med ost og sjarm

Jeg må si det er filmer som «Clash of the Titans» som får meg til å lengte etter en tid der alle monstre er miniatyrfigurer animert ett bilde om gangen. Der man tydelig kan se de tynne, mørke linjene som omrisser skuespillere fotografert foran en blå skjerm og der man må ta fantasien i bruk for å gjøre innlevelsen fullstendig.

En nostalgisk, sjarmerende og regelrett koselig film for deg som husker tiden før datagrafikken tok over.

Traileren:

Filmen: 6/10

Ostness: 8/10

 


Ostefilmer på Youtube part II

Ostefilmer på Youtube er tilbake, og jeg føler nesten trangen til å legge på en skikkelig teit tagline som «Now it’s personal!» eller «They won’t stay Dead» eller…du skjønner.

Jeg hadde egentlig tenkt at denne artikkelen skulle publiseres tidsnok til Halloween, men Prokrastinasjonsdemonen og kreativiteten min hadde en cagefight, og kreativiteten min tapte.

Anyways, her har du fire ostete filmer du kan se nå på youtube…

Trick or Treat (1986)

j7xAAgeMGSUWjNZAGLSYLts0EUQ

Hvis du spiller Led Zeppelin «Stairway to Heaven» baklengs kan du høre Robert Plant messe sataniske hyllester og andre demoniske inkantasjoner. Gjør du det samme med Beatles sin «A Day in the Life» hører du beskjeder som sier «Paul is dead», med andre ord at Paul McCartney er død – slike eksempler er totalt bullshit, men myter som disse inspirerte nok en del frykt blant moralister og de overdrevent religiøse i skiftet mellom 70- og 80-tallet. Band som Black Sabbath, Dio og Iron Maiden ble ofte beskyldt for besudle ungdommen med sine «satanistiske» idealer.

Trick or Treat tar for seg dette fenomenet. Marc Price (kjent fra «Family Ties» eller «Fem i Familien» som serien heter på norsk) spiller hovedrolle-kid’n Eddie Weinbauer. Eddie er stor fan av heavy metal og favorittartisten er djeveldyrkeren Sammi Curr. Curr dødde under mystiske omstendigheter og når Eddie hører på Currs siste skive opplever han at merkelige og onde ting begynner å skje. Spesielt når han hører på plata baklengs…

Pieces (1982)

FCD476-Pieces-DVD_s1-723x1024-e1309877800751

Pieces er en av de sagnomsuste Video Nasties-filmene fra begynnelsen av 80-tallet, og kanskje til og med en av de få filmene som fortjener sin status. Dette er skikkelig grindhouse-splatter med noe suspekt innhold. Den er lagd som en god gammeldags giallo, men ikke forvent kvalitet à la Dario Argento. Filmen er severdig på grunn av dens blod-og gørr-scener og ikke så veldig mye mer. Bare sjekk coveret ovenfor!

Twins of Evil (1971)

download

I fjor hadde jeg skikkelig kick på Hammer-filmer. Hammer ga ut en drøss med skrekkfilmer i tidsrommet fra midt på femtitallet til slutten av søttitallet, og er nok mest kjent for Dracula-filmene med Peter Cushing og Christopher Lee. En av mine favoritter er Twins of Evil, som har alle ingrediensene en god Hammer-film skal ha. Vampyrer, barmfagre damer, über-religiøse heksejegere og en dæsj blod.

Children of the Corn (1984)

4868_front

Småunger er creepy om faen. Jeg kan si dette ettersom jeg ikke har barn selv, men det er faktisk sant – på film. Stephen Kings Children of the Corn handler om kjæresteparet Burt og Vicky, spilt av Peter Horton og Linda Hamilton (Sarah Connor i «The Terminator«) som får motorstopp på værst tenkelige plass – en liten by i delstaten Nebraska kalt Gatlin. Byen er styrt av preikeren (altså ordet «preacher» på norsk) Isaac, som tilhører en religion der alle over 18 blir ofret til guden deres, «He Who Walks Behind the Rows». Siden både Burt og Vicky er over 18 er de begge i livsfare.

Så da er det ikke så mye annet å gjøre – sprett en pils og kos dere med noen skikkelig ostebiter på youtube.


Leviathan (1989)

leviablucover

It will leave you gasping for air

I Hollywood kommer gode ideer sjeldent alene. Nå og da får vi to filmer nesten samtidig som er svært like. I 1998 fikk vi to «svær komet truer alt liv på jorden»-filmer i «Armageddon» og «Deep Impact». Året før to vulkanfilmer: «Volcano» og «Dante’s Peak». Litt tidligere – i 1989 nærmere bestemt – ble det produsert to filmer som begge omhandler en gjeng folk som jobber på havbunnen der de støter på skapninger som definitivt ikke er menneskelige – «Abyss» og «Leviathan«.

vlcsnap-2014-08-10-21h49m42s175

The true meaning of fear

Leviathan er skrevet av David Webb Peoples («Blade Runner», «Unforgiven», «12 Monkeys») og føles som en blanding a James Camerons «Aliens» og John Carpenters «The Thing».

Kort sagt handler filmen om en gruppe «miners» (minere på norsk?) som jobber på havbunnen der de graver opp verdifulle mineraler for mega-selskapet Tri-Oceanic Corp. Ved et uhell oppdager de en forlatt russisk ubåt. Siden ubåten er russisk, finner de omsider en flaske vodka som veldig kjapt konsumeres senere ved kveldens festivitas. Det de ikke vet, er at vodkaen er infisert med DNA som ikke er menneskelig. Etter kort tid begynner mannskapet gradvis å muteres…

vlcsnap-2014-08-10-21h54m58s217

Fra Rambo til sjømonstre

Regissør George P. Cosmatos («Rambo: First Blood Part II», «Tombstone») lagde i hans egne ord «slick American pictures with a European sensitivity». Leviathan tilbyr lite i form av en sterk visuell personlighet, men er veldig pent fotografert og lyssatt, hovedsakelig i mørke blå- og gråtoner.

En ting jeg setter stor pris på med litt eldre filmer, er klippingen. Med dagens teknologi og digitale klipping, virker det å være voldsomt fristende og lage kjappe, nanosekunders lange klipp. Dette resulterer ofte med actionscener som blir et virvar av migrenefremkallende bevegelse (for eksempel den siste «Transformers»-filmen).

På åttitallet var det nok i overkant vanskelig å lage montasjer med såpass korte klipp, og det er jeg glad for. Leviathan har faktisk en del heftig redigering, men scenene blir aldri uoversiktlige eller for masete.

vlcsnap-2014-08-10-21h58m03s72

It’s game over, man!

Hovedrollen spilles av RoboCop, eller Peter Weller som han egentlig heter. Andre fjes jeg kjenner igjen er mannskapets doktor, Richard Crenna (Rambo-filmene) og den minst kjente av gutta i Ghostbusters, Ernie Hudson (bildet ovenfor).

Mannskapet kan ganske enkelt sammenlignes med soldatene i «Aliens» – alle har sin noe stereotype personlighet, og dialogen er full av «tøff i trynet»-onelinere som minner om andre typiske machofilmer fra åttitallet:

«One tiny little hole in a fucking toe of his suit, man. No bigger than your dick. Yeah, the way the ocean came in, the pressure just crammed his whole body up into his helmet in a matter of seconds. We just buried his helmet. That would have been you, DeJesus. «

vlcsnap-2014-08-10-21h59m06s175

Monsterdrakt og hvalsang

Filmens spesialeffekter og monstre er levert av Stan Winstons effektstudio. Stan Winston er kanskje mest kjent som designer av utseendet til den utenomjordiske jegeren i «Predator» samt kyborg-skjelettet til «The Terminator». I Leviathan får man kun se monsteret i kjappe glimt. Går man gjennom filmen bilde for bilde, ser man at monsteret spilles på godt gammeldags vis av en «man in a suit», men jeg synes det har sin sjarm. Vellaget er det i alle fall.

Musikken leveres av selveste Jerry Goldsmith, kjent for en drøss med flotte komposisjoner («Star Trek: The Movie», «Omen», «Planet of the Apes» bare for å nevne noen av filmene han har skrevet musikk til). I Leviathan fungerer det musikalske mer som et bakteppe som setter stemningen, enn noe man hele tiden legger merke til. Åpningssekvensens lydspor bruker hvalsamples satt til melodier, som både er passende og oppfinnsomt.

vlcsnap-2014-08-10-21h59m52s112

How long can you hold your breath?

Leviathan er en underholdende monsterfilm som både ser bra ut, har en knippe godkjente skuespillere samt til tider er ganske så spennende. Muligens er det Stan Winstons monstereffekter som til syvende og sist gjør Leviathan mer severdig enn en hel drøss av lignende filmer som kom ut på åttitallet, men den har også et godt driv og blir aldri kjedelig.

Trailer:

Filmen: 7/10

Ostness: 6/10

Hele filmen ligger på youtube.

Tom Andersen

PS: Hvis du har forslag på filmer du har lyst jeg skal skrive om kan du maile meg.


Ostefilmer på Youtube

Bedre sent enn aldri bruker folk og si, og jeg er nok litt «late to the party». Etter at jeg starta denne bloggen fant jeg ut at mange av filmene jeg har omtalt faktisk ligger i sin helhet på Youtube. At noen av disse i tillegg finnes i rimelig bra kvalitet, var en særdeles velkommen overraskelse.

I ren nysgjerrighet brukte jeg noen kvelder på å søke fram flere, og her er en knippe osetete filmer som ligger på Youtube:

Evilspeak (1981)

evilspeakcover

Evilspeak var en film jeg ikke hadde hørt om før jeg leste meg opp på Video Nasties-fenomenet. Britiske myndigheter hadde fått nok av volds- og splætterfilmer på begynnelsen av åttitallet og lagde en liste på 72 filmer det ble forbudt og leie ut eller selge. Evilspeak er altså en av filmene på den infamøse Video Nasties-lista.

Clint Howard (broren til den anerkjente regissøren Ron Howard) spiller Stanley Coopersmith, en litt sær fyr som går på militærskole og konstant blir mobbet av de tøffe gutta. Skolen har en kirke, og i kirkens kjeller finner Coopersmith dagboken til en spansk satanist. Boken er skrevet på latinsk, og når han bruker skolens datamaskin til å oversette teksten, våkner satanistens ånd til live. Ånden gir Stanley demoniske krefter og lager bokstavelig talt faenskap for mobberne og lærerne.

Evilspeak er underholdende om enn ikke akkurat «bra». Filmen gjør seg (så vidt) fortjent å være på Video Nasties-lista med noen blodige drap og ok special make up-effekter.

«Data incomplete… Human blood required. Thus spake the computer.»

Filmen:

Witchboard (1986)

witchboard

Jeg kan ikke påstå at jeg er spesielt overtroisk eller religiøs. Faktisk er jeg meget skeptisk til ting som ikke kan vitenskapelig eller empirisk bevises. Når jeg nå har sagt det, må jeg innrømme at jeg ELSKER okkulte og overnaturlige skrekkfilmer. Alt som har med demonbesettelse å gjøre, spiritisme og gammel, gammel ondskap å gjøre er kos.

Witchboard er en film av Kevin S. Tenney der en vennegjeng prøver å kontakte en sjel ved hjelp av et Ouija-brett. De lykkes med oppnå kontakt, men ikke akkurat med den sjelen de leter etter.

Tawny Kitaen husker jeg best som dama i Whitesnakes musikkvideo (til en av tidenes beste power ballads!) «Is This Love». Hun spiller her dama som bruker Ouija-brettet helt alene (selv om dette er noe hun blir frarådt på det sterkeste) og blir plaget og terrorisert av en svært ond demon.

«This game could be fatal. Don’t play it alone.»

Filmen:

The Curse (aka The Farm) (1987)

Curse

The Curse – eller The Farm som den hette på norsk leievideo – var en film jeg husker jeg var redd for når jeg mindre. VHS-coveret var formet som en gravstøtte og var bestandig plassert høyt og utenfor rekkevidde.

Jeg har sett den et par ganger i voksen alder, og jeg er ikke redd den lengre, men den har en viss sjarm…

Wil Wheaton, ellers kjent som Wesley Crusher fra TV-serien «Star Trek: The Next Generation» spiller her gårdsgutten Zack. En meteor lander i åkeren, infiserer jorda med et slags utenomjordisk gjødsel som får folkene i nærheten til å oppføre seg merkeligere og merkeligere. Zack virker dog å være den eneste som legger merke til forandringen.

«It takes your body. And your mind. Then it takes you straight to hell… «

Filmen:

Shocker (1989)

shocker

Etter hans suksess med «Nightmare on Elm Street» og Freddie Krueger, ville Wes Craven gjenta bedriften med å skape et nytt monster – en ny overnaturlig gærning som skulle ta over for Freddie. Resultatet ble Shocker.

Mitch Pileggi («Walter Skinner» fra X-Files, faktisk) spiller seriemorderen Horace Pinker. Politiet fanger ham, og han blir dømt til døden. Han blir henrettet i den elektriske stolen, men noe går forferdelig galt – isteden for å dø blir han omgjort til ren elektrisitet. Nå er han tilbake for å ta hevn…

Shocker er kanskje den mest cheesy filmen på denne lista. Den blander komedie med typiske skrekk-klisjeer mens den prøver å kopiere noe av det som gjorde «Elm Street» så bra, uten særlig hell.

«Mass murderer Horace pinker was put to death. Then he really got mad.»

Filmen:

Hvis noen andre fellow ostefilm-geeks vet om flere kule, cheesy filmer på youtube vil jeg gjerne høre om dem. 🙂

Tom Andersen.

 


Maximum Overdrive (1986)

Maximum Overdrive cover

Who Made Who?

Teknologi er flott. Teknologi er noe som knytter oss sammen over store avstander. Noe som gir oss muligheten å la hele verden vite når vi er sulten, trøtt eller har tilbakelagt en ti kilometers joggetur. Vi har blitt avhengig av dingser og gadgets som opprettholder vår status som medborger her på jorda – uansett hvor vi befinner oss (der man har signal, vel å merke.)

Maximum Overdrive er en film om mennesker som tar det for gitt at teknologien og dens mange fremskritt tilhører oss, og ikke omvendt.

vlcsnap-2014-06-09-18h51m38s51

Cameo av Stephen King himself

Keep on truckin’

Filmen er basert på Stephen Kings novelle «Trucks» som først ble utgitt i 1973 – En komet flyr farlig nært jorda og etterlater seg en radioaktiv sky som gjør at alle mekaniske gjenstander som biler, minibanker og videospill våkner til live. Blodtørstige gressklippere løper løpsk, tennisballmaskiner (eller hva de nå heter) spytter ut baller i livsfarlig fart og bulldosere moser stakkars baseball-unger. Med andre ord, teknologien vi har blitt så avhengig av har vendt seg mot oss…

Under alt kaoset finner en liten gjeng folk ly i en bensinstasjon der de forskanser seg mens de prøver og finne ut hva det er som foregår. Samtidig patruljerer svære lastebiler utenfor – prøver de å rømme, blir de kjørt rett ned. Hvilket formål har de skumle bilene?

«Maximum Overdrive», som filmversjonen heter, føles delvis som en katastrofefilm og delvis som en typisk zombiefilm a la George A. Romero («Night of the Living Dead», «Dawn of the Dead» etc.). Når alt går til helvete viser King oss at folk generelt er feige egoister som verken har kapasitet for eller ønske om samarbeid – et tema King har vært innom i flere av fortellingene hans.

«Trucks» har faktisk to filmversjoner. I 1997 ble det gjort et nytt forsøk på å filmatisere novellen i form av en TV-film. Den har jeg ikke sett, og har ei heller planer om å gjøre akkurat det.

vlcsnap-2014-06-09-18h54m12s97

If you want it done right…

Skrekkfilmer basert på Stephen Kings bøker og noveller var det flust av på åttitallet. Den mest kjente og antageligvis beste, er Stanley Kubricks «The Shining». Kubrick tok mange kreative friheter med kildematerialet, og endte opp med en film som skiller seg betraktelig fra boken. Det er vidt kjent at King ikke var fornøyd med filmen, som han på en diplomatisk måte kalte «a flawed masterpiece». Muligens var det flere filmversjoner av hans bøker han heller ikke fant tilfredstillende, for «Maximum Overdrive» var Kings måte å si «vil du at ting gjøres riktig, må du gjøre dem selv».

«Maximum Overdrive» er per dags dato Stephen Kings eneste credit som regissør. Når han blir spurt hvorfor han aldri har gjentatt bedriften, svarer han selvironisk: «watch Maxium Overdrive». Han sier selv han var så proppfull av narkotika («coked out of his mind» i hans egne ord) når han lagde filmen at han ikke helt visste hva han holdte på med.

vlcsnap-2014-06-09-18h57m38s112

«Mordergressklippere» kunne muligens vært tittelen på en oppfølger

The players

Emilio Estevez hadde nettopp slått igjennom som skuespiller med roller i filmer som «Breakfast Club», «St. Elmo’s Fire» og «That Was Then…This is Now» og var et av de heteste navnene i Hollywood. Han spiller her rollen som Bill Robinson, en fengselsfugl som avtjener samfunnstjenesten sin hos den smått tyranniske bensinstasjonseieren Bubba Hendershot. Når katastrofen skjer, viser det seg at Bill er en av få som ikke er feig og ikke bare tenker på sitt eget velvære.

På åttitallet var det tydeligvis lettere å sjekke opp folk. Laura Harrington(«What’s Eating Gilbert Grape?», «Devil’s Advocate») spiller Brett, en haikende jente og filmens «romantic interest». Når hun først møter Bill, ser hun på ham og sier:

«You’re cute»

…og vips – når natten faller ligger de og koser seg. Muligens tenker de at dette er slutten på verden, og at de må gjøre det beste ut av situasjonen? Det går uansett kjapt i svingene her.

De øvrige skuespillerne i filmen har en tendens til å overspille, spesielt servitrisen Wanda June (spilt av Elen McElduff). Hun tolker rollen som om Caps Lock-knappen KONSTANT. ER. PÅ. Altså ikke så veeeeldig subtilt. Slitsomt, men også litt (uintensjonelt) morsomt.

vlcsnap-2014-06-09-19h03m07s207

We Salute You

Filmens musikk leveres av AC/DC og føles nesten som en greatest hits-liste – «Hell’s Bells», «Shook Me All Night Long» og «For Those About to Rock» er alle med på soundtracket. De øvrige lydsporene er instrumentale, med skikkelig pumpebass og Angus McYoung som lirer av seg blueslicks på toppen. Filmen får sterkt driv og rytme av musikken, og selv om det er litt typisk, cheesy åttitalls med rock og metall, passer det filmen ganske så godt.

Spesialeffektene i filmen er mest av det praktiske slaget, hovedsakelig bestående av eksplosjoner (se bildet nedenfor) og bilstunts. Jeg synes nesten dette er litt synd, i og med at åttitallsfilmer gjerne får et ekstra lag av ost med dårlige bluescreen-effekter og «stop motion»-animasjoner.

vlcsnap-2014-06-09-19h03m18s175

A truckload of cheeze

«Maximum Overdrive» er langt fra den beste filmatiseringen av Stephen Kings historier, men den er unik med tanke på at det er den eneste filmen King selv har regissert. Samtidig er den en fornøyelig og lett underholdende ostefilm – en god tidtrøyte med andre ord.

Hele filmen ligger forresten på youtube.

Traileren:

Filmen: 5/10

Ostness: 7/10


Howard the Duck (1986)

duck cover

Trapped in a world he never made.

George Lucas er ansvarlig for uhorvelig mange gode filmerfaringer jeg hadde som liten pjokk. Det hele begynte med Star Wars, ballet på seg med Indiana Jones-filmene og siden slukte jeg alt som i det hele tatt kunne minne meg om eventyrene til Luke, Han Solo og Indy – «Labyrinth», «Willow», «Goonies», «Dark Crystal» osv. Howard the Duck kan kanskje ikke sies å minne så altfor mye om de ovennevnte filmene, men – den var produsert av George Lucas. For en tiårig fanboy var det nok.

I dag kan jeg ikke si det samme. Den framstår som en tidvis underholdende, av og til creepy (men ikke på samme måte som en skrekkfilm) og fullstendig bisarr eventyrfilm som hele tiden balanserer mellom å være forferdelig og tja…ganske så interessant.

howard_the_duck1

Den aller første Marvel-filmen?

Howard the Duck handler om en and fra et parallelt univers som blir dradd inn i vår virkelighet grunnet et eksperiment som går litt skeis. Howard lander i nabolaget til rockejenta Beverly. Hun synes synd på ham, og lar han sove i senga hennes. Det Howard ikke vet, er at en av «The Dark Overlords of the Universe» også har kommet ned til Jorda, med planer om å ta over hele greia…

Howard the Duck er basert på en Marvel-tegneserie, noe som gjør dette til en av de første Marvel-filmene (Captain America fra 1979 er dog kanskje den aller første?). Etter det jeg har lest, var tegneserien langt mer satirisk og «voksen» enn filmen. Om filmen hadde gagnet å være nærmere opphavet får vi vel aldri vite, med mindre Hollywood finner det for godt å velge Howard som sitt neste reboot-prosjekt. Hva tror dere?

Howard-the-Duckleathompson

Filmen som ødela en gryende regissørkarriere?

Willard Hyuck er nok mest kjent som manusforfatter for filmer som «American Grafitti» og «Indiana Jones and the Temple of Doom», men har også regissert fire filmer (deriblant «Best Defense», med Eddie Murphy og Dudley Moore). Man kan kanskje argumentere for at han kunne ha blitt en stor regissør, men Howard the Duck ble – kanskje forståelig- hans siste film bak kameraet.

Etter megahit’en «Return of the Jedi» skulle Howard the Duck fortsette suksessen og øke verdien til Lucasfilm-imperiet. Det…gjorde den ikke. Filmen kostet 37 millioner dollar å lage, men floppet voldsomt da den kun spilte inn 16 millioner. Lucas hadde på dette tidspunktet nettopp bygd Skywalker Ranch og var i stor pengenød. Dette førte igjen til at han måtte selge det nyoppstartede animasjonsstudioet Pixar til hans kompis Steve Jobs. Merkelig hvordan ting ordner seg til slutt.

howardduck6timrobbins

Overspill på godt og vondt

Så godt som alle skuespillerne overspiller, med blandet hell. Tim Robbins er i dag kjent som en seriøs og bra skuespiller med «Shawshank Redemption», «The Player» og (en av mine skrekkfavoritter) «Jacob’s Ladder» på CV’n. I Howard the Duck spiller han Phil Blumburtt, en vitenskapsassistent som aldri helt blir hysterisk morsom – bare hysterisk, irriterende og skikkelig «over the top».

I rollen som vitenskapsmannen besatt av en utenomjordisk demon, Dr. Jenning, har vi Jeffrey Jones. Kultklassikeren «Ferris Bueller’s Day Off» kom også ut i 1986, der Jones spilte en bemerkelsesverdig lik rolle som en «besatt» og ondskapsfull rektor (minus spesialeffektene, selvsagt), Jones’ rolle er for meg noe av det som gjør filmen severdig. Joda, han overspiller så det suser, men på rett måte. Han stjeler hele filmen, og det gjør absolutt ingenting.

Lea Thompson kjenner vi nok best som Michael J. Fox sin vanvittig søte (etter min mening da) mor i «Back to the Future». Her spiller hun Beverly, vokalisten i jentebandet «Cherry Bomb». Visst er hun søt her også (selv med schwææær, kreppet åttitalssveis), men det er stort sett alt man kan si om rollen hennes. Interessant nok prøvespilte ifølge imdb popstjernene Tori Amos og Belinda Carlisle for rollen.

howardtheduck creepy

Creepy Cheeze

Howard the Duck er kanskje en av de mest cheesy filmene jeg kan huske å ha sett. Den har en 12-årsgrense, og filmen føles definitivt som en «hysterisk morsom» actionkomedie for de litt eldre barna. Samtidig inneholder filmen mange scener av seksuell natur, spesielt sekvensen når Howard ser rumpa til Beverly (bildet ovenfor) og sier:

«I have developed a greater appreciation for the female version of the human anatomy… ARROOOOO!» 

…hvorpå Beverly liksomforfører Howard og begynner å beføle ham. Det blir bare…creepy, feil og skikkelig ekkelt.

Howard er egentlig ingen sympatisk figur. Han er frekk, sjåvinistisk og snakker ned til Beverly og Phil uten at de virker å bry seg nevneverdig. Det er bare i samtalene med den demonbesatte Dr. Jenning at han møter sin likemann.

HowardtheDuck-notDRjennings

Thank Goodness it’s ILM

Spesialeffektene av ILM (Industrial Light and Magic) er kanskje filmens mest positive innslag, og holder god «Ghostbusters»-standard. Det er litt morsomt å merke seg det visuelle designet på monsteret i slutten (som du ser på bildet nedenfor). Minner det ikke litt om denne skapningen fra «MIB»? Monsteret ser bra ut, og er stop motion-animert i beste Star Wars-ånd.

Effektene kan med fordel sammenlignes med øvrige filmer som kom ut i 1986, og jeg grøsser ved tanken på hvor dårlig Howard the Duck kunne ha vært uten ILMs ekspertise.

Howard-The-Duckmonster

Masete underholdning

Jeg innrømmer at jeg måtte se Howard the Duck i to omganger i forbindelse med denne artikkelen. Den blir i overkant masete og «hylete». Merkelig nok er det ikke hyling av den typiske åttitallssorten – dvs. hjelpesløse damer (tenk deg Kim Basinger i «Batman» så vet du hva jeg mener) – her det Howard selv og litt plagsomt overspillende Tim Robbins som brøler og roper seg gjennom de fleste scenene.

Hvorfor har jeg da sett filmen så mange ganger? Tjajoo, den er bare så inni granskauen cheesy og bisarr og rar at jeg blir helt fascinert. Samtidig er det for meg mange nostalgiske følelser tilknyttet denne merkelige saken. Tydeligvis er jeg ikke alene, for det er mange som anser Howard the Duck som en vaskeekte kultklassiker.

Filmen ligger i skrivende stund på iTunes samt er også tilgjengelig på DVD. Jeg tviler dog sterkt på om vi noen gang får se en Blu-ray-lansering (ønsker meg Blu-ray med kommentarspor av George Lucas selv – kommer aldri til å skje, men det hadde vært verdt prisen alene).

Traileren:

Filmen: 4/10

Ostness: 9/10


Phenomena aka Creepers (1985)

phenomenacover

It Will Make Your Skin Crawl

En sjimpanse med barberkniv, en rabiat dverg, telepati, massevis av gørr og blod akkompagnert av åttitallsmetal – Phenomena er utvilsomt en av den italienske skrekkmesteren Dario Argentos særeste filmer.

Den amerikansk jenta Jennifer Corvino blir sendt til en sveitsisk kostskole. Der begynner hun å gå i søvne mens hun utvikler telepatiske evner som gjør at hun kan kommunisere med insekter. Samtidig løper det rundt en gærning som liker å kappe av hoder på folk.

Hvordan henger disse to elementene sammen? Temmelig løst, men resultatet er en bisarr, ostete og kul skrekkfilm.

phenomena argento symbolikk

Drømmelogikk og effektiv fargebruk

Dario Argento er en av mine favorittregissører innen skrekk – og da spesielt med tanke på det visuelle. Han bruker ofte sterke farger og lange tagninger med virtuøse kamerabevegelser. På hans beste skaper han drømmeaktige sekvenser der logikken gjerne får utebli og motivasjonen for det som skjer, faktisk ofte er urelevant. Jeg får av og til følelsen av at Argento lager horrorsekvensene først, for senere å tilpasse storyen og manus. Helhetsinntrykket i filmene hans lider noen ganger av at enkeltscener er fantastisk effektive og mesterlig regissert, mens plottet skurer og går i bakgrunnen der skuespillerne figurerer mest som bevegelige statuer i tagningene hans.

Det høres kanskje ut som kritikk fra min side, men jeg foretrekker de mer visuelle og surrealistiske filmene til Argento, som «Suspiria», «Inferno», «Opera» og nettopp «Phenomena». Når han får til å skape stemninger og spenning utelukkende ved bruk av audiovisuelle virkemidler ser man Argentos store styrke som filmskaper.

Phenomena-Jennifer-DonaldP

Ikke Jennifers favorittfilm

Jennifer Connelly er en av mine favorittskuespillere. Husker jeg så henne først i «Labyrinth» når jeg var 14-15 og hadde min første (kanskje eneste?) «movie crush». Når hun spilte i «Phenomena» var hun bare 13, og man kan godt si at skuespilleregenskapene ikke var helt ferdig utviklet. Til hennes forsvar må det sies at det er få skuespillere i Argentos filmer som gjør det voldsomt bra – det er godt kjent at han prioriterer det visuelle foran det dramatiske.

Etter det jeg har lest, misliker Connelly filmen sterkt. Om dette er grunnet den filmatiske kvaliteten, eller at sjimpansen i filmen faktisk bet fingeren hennes rett av, vet jeg ikke, men hun sitter kanskje ikke igjen med de hyggeligste av minner.

Donald Pleasance (kanskje mest kjent som Dr. Sam Loomis i «Halloween») spiller professor i entomologi (studien av insekter) John McGregor. På 70- og 80-tallet fikk han gjerne roller i diverse skrekkfilmer, og er ofte den som gir slike B-filmer pittelitt dramatisk tyngde. Han klarer som oftest å si alle slags replikker med overbevisning, noe denne filmen trenger.

Phenomena surreal

Stemingsfull electronica og (u)passende metal

Lydsporet gir filmen mye av dens noe merkelige stemning;

Jennifer går i søvne mens Iron Maidens «Flash of the Blade» tordner avgårde i bakgrunnen. En rar kombinasjon man godt kan kritisere som upassende, men samtidig skaper kontrasten mellom musikken og bildene noe helt særegent.

Det øvrige bakteppet av musikk er komponert av prog-gruppa Goblin, som horrorfans kjenner godt fra filmer som «Dawn of the Dead», «Suspiria» og «Deep Red». John Carpenter har mange ganger sagt at hans repeterende pianotema fra «Halloween» (det som går i 5/8, fellow musikknørds) er direkte inspirert av Goblins musikk i «Suspiria». «Phenomena» starter filmen med et synthtema som gjerne kunne vært fra en hvilken som helst Carpenter-film fra åttitallet, så inspirasjonen har nok slått til begge veier.

Musikken er for det meste passende, enten som ren kontrast til det som skjer på skjermen eller som et kompliment til det som skjer. En av filmens cheesieste scener inneholder dog Argentos aller mest upassende valg av musikk;

En av hovedpersonene har nettopp blitt drept – politiet frakter liket inn en sykebil mens Jennifer ser på, forskrekket og trist. Gjennom hele scenen spilles Motörheads «Locomotive» på fullt volum. Muligens er dette gjort med en eller annen kunstnerisk baktanke fra Argentos side, men jeg mistenker at de allerede hadde betalt plateselskapet for låten og at de rett og slett var nødt til å finne plass for den.

Phenomena ekkelt

En splættermesters debut

Effektene er skapt av Sergio Stivaletti, en av de mest profilerte «special make-up»-effektmakerne innen italiensk film. Han fikk sin debut med «Phenomena», men har også filmer som «Dèmoni» (som inneholder noen virkelig bra splætter-effekter), «Dellamorte Dellamore» og «Opera» på CV’en.

Drapsscenene holder kjent Argento-stil med nærbilder av morderens hender som stikker ofrene med diverse redskaper samt en forkjærlighet for å se hoder kræsje gjennom vindu – gjerne i ekstrem slow motion.

Den første gangen jeg så «Phenomena» var det en scene som virkelig brant seg fast i netthinna;

Jennifer befinner seg i morderens hus. I ett av rommene er det blitt gravd ut et digert hull fylt til randen med kroppsdeler, gugg og ormer. Selvsagt havner Jennifer nedi faenskapen mens morderen står å ser på og ler psykotisk. Det er en überheslig og ekkel scene som man definitivt ikke kommer til å glemme (muligens nok en grunn for at Jennifer Connelly ikke liker filmen).

phenomena connelly

Argentos mest særegne film?

«Phenomena» er en helt unik film, med en tone og en «feel» jeg ikke kan huske å ha opplevd i noen andre filmer. Med det mildt sagt bisarre lydsporet blandet med Argentos distinkte visuelle signatur samt det merkelige plottet sitter man igjen en film som er like underholdende som den er eksentrisk.

Traileren:

Filmen: 6/10

Ostness: 8/10

PS: Hele filmen ligger ute på youtube.


The Stuff (1985)

The_Stuff_DVD_boxart

Det var en gang jeg brukte å se på NRK…

Nattkino på NRK. Kjent begrep for oss *ahem* litt eldre filmfans i Norge. Jeg så mange bra filmer for første gang på nattkino. Alien så jeg. Psycho også. Blade Runner og så videre. Skrekk-komedien The Stuff (eller «Kampen mot Dødsmikroben» som den fantastisk nok heter på norsk) var en av de litt mindre bra filmene NRK viste i den tiden (var vel rundt skaviseee…1989-1990). Selv om filmen ikke kunne sies å være noen umiddelbar klassiker, husker jeg at synet av vidåpne gap med tjukk hvit gugg tydende ut av kjeften er noe som brente seg fast i netthinna.

Filmen handler om en utenomjordisk organisme, som både smaker og ser ut som en blanding av iskrem og yoghurt samt at den er like vanedannende som kokain. Organismen blir funnet i et steinbrudd, samlet og siden solgt som produktet «The Stuff». Folk kan ikke få nok av greia og snart blir hele USA hektet. Problemet er bare at folk som blir avhengig gjøres om til livsløse zombier – nikkedukker for disse romvesene. Den eneste redningen kommer i form av den selvutnevnte «industrielle sabotøren» Mo Rutherford.

the-stuff3

Atsjoo!

Ostemaker Cohen

Regissør og manusforfatter Larry Cohen har mange cheesy filmer på samvittigheten. Alt fra blaxploitation-klassikeren «Black Caesar» til skrekkfilmer som «It’s Alive», «God Told Me To», «Return to Salem’s Lot» og «Maniac Cop» (som jeg tidligere har omtalt HER). Han har også en og annen seriøs film på CV’n som «Best Seller» og «Phone Booth». Felles for filmene han selv har regissert er historier innen diverse exploitation-sjangre, lagd med beskjedne budsjett. For folk som er over middels opptatt av kultfilmer er han et kjent navn.

Cohen er også en fyr som liker å komme med samfunnskritiske stikk i sine manus. I «The Stuff» setter han spørsmålstegn ved den gryende konsumerismen (riktignok passende også i dag) samt amerikas forkjærlighet til sine militære styrker.

For å sitere hovedpersonen:
«You think you can shoot anything you don’t like? Well, what if what you don’t like is INSIDE you? How you gonna shoot that?!»

still-from-the-stuff1

En av de mange satiriske reklamesnuttene.

Godt/dårlig skuespill?

«The name’s Mo Rutherford. They call me that ’cause when people give me money, I always want mo’.»

Hovedrollen Mo Rutherford spilles av Michael Moriarty. Husker jeg lenge har hatt det for meg at denne fyren er en skikkelig dårlig skuespiller. Mye på grunn av rollen i nettopp «The Stuff». Etter å ha sett filmen på nytt lurer jeg på om at det har litt med hvordan han tolker figuren – man får følelsen av at han er en smule dum. Som en av hans motspillerer poengterer:

«You’re not as dumb as you look» hvorpå Rutherford svarer «Nobody’s as dumb as I look»

…altså ligger det nok mye i hvordan rollefiguren fremstår. Har også sett ham i et par andre filmer – «Q: The Winged Serpent» og «Return to Salem’s Lot» – men jeg kan ikke si jeg ble så imponert over prestasjonene hans i de filmene heller (morsomt sammentreff: i følge imdb er han kreditert med rollen som «Harry Potter Sr.» i filmen «Troll» fra 1986).

stuff_shot4l

Opp etter veggen glad i iskrem.

Ni av ti på osteskalaen

Det er mange kvalifiserte cheesy innslag i filmen. Jeg liker spesielt at det ligger en militær base med en (privat?) hær bare noen mil unna utenomjordingenes hovedkvarter. Veeeeldig beleilig når helten vår trenger bevæpnede styrker for å storme fiendens leir. Nevnte hær ledes av Colonel Malcolm Grommet Spears (Paul Sorvino fra «Good Fellas») som er en skikkelig høyrevridd karrieremilitær av sorten «America for Americans».

Med maskingevær meier han ned flere «Stuff»-besatte folk, og når de etterpå ligger døde med hvitt gugg sprutende fra alle kulehullene han lager, roper han:

«I kinda like the sight of blood, but this is disgusting!»

Garret Morris spiller «Chocolate Chip» Charlie, en fyr med selvbilde som en svart Bruce Lee.

«There’s a HOLE in that sucka!» utbryter han etter han slått knockout på en slemming.

«The Stuff» er full av slike teite/morsomme one-liners og situasjoner man skjønner ikke er ment å tas på fullt alvor.

the-stuff

Yum yum gimme sum

You make me feel all gooey inside

Utvilsomt det jeg liker mest i «The Stuff» er spesialeffektene. De er skikkelig overdrevne og av det billige slaget, men også sjarmerende og veldig passende til «tonen» i resten av filmen. Filmens kuleste scene er når en av filmens bad guys blir splættet av iskrem-monsteret (eller hva man nå skal kalle det) og blir klistra opp langs veggen. Her har de faktisk brukt samme innspillingssett som i «Nightmare on Elm Street». Se for deg scena når hun ene dama blir dradd langs veggen og så opp i taket, så skjønner du sikkert hva jeg mener (og hvis du ikke allerede har sett Elm Street – gjør det!).

the-stuff-2

Morsomt gjensyn

Jeg var litt spent når jeg skulle se «The Stuff» på nytt. Det er jo en god, lang stund siden jeg så den sist. Jeg må uansett si at det ble et positivt gjensyn. Filmen ligger litt og balanserer på grensen til å havne i kategorien «so bad, it’s good», men jeg ser nå at mye av humoren i filmen definitivt er intensjonell. Den er rimelig kort, har et høyt tempo, morsomme one-liners og er ganske så underholdende. Sjekk ut filmen hvis du har litt tid til overs en kveld og tilgang til Netflix (amerikansk).

…Og jada, filmen finnes faktisk også i sin helhet på Youtube.

stuff2

Kule, cheesy effekter.

Trailer på youtube:

filmen: 6/10

ostness: 9/10